I love my LPs

PAGES - FUTURE STREET

2011-10-29T19:54:00.004+02:00

Jeg gikk baklengs inn i Pages-historien. Mitt første møte med bandet var da jeg var 13 og kjøpte deres tredje og siste album. Deretter fikk jeg Future Street og debutalbumet på opptakskassett av en kompis. Future Street har jeg senere kjøpt brukt på LP, debuten har jeg på cd.

De er som tidligere nevnt svært gode låtskrivere, og Richard Page har en nydelig stemme uten begrensinger - det er ikke rart han har blitt brukt enormt mye som korist på andres plater. Jeg liker hans timbre. Like fin på uptempo-låter med litt mer rå vokal, som på de myke balladene der han lar falsetten skinne.

Gruppebilde fra 1979. Antall bandmedlemmer endret seg fra plate til plate - her har noen studiomusikere fått innvilget medlemskap. Har Richard Page krøllet håret? What's with the blouse?

Side 1 åpner med platas energiske poprock-alibi, "I do believe in you" - som til tross for sitt gitarpreg er en piano/keyboardbasert låt. Denne lå faktisk på Billboard i desember 1979. Mye vokal, mye gitarer. Rett over i westcoastklassikeren "The sailor's song" som groover avgårde på beste Porcaro-vis uten at det er en eneste Porcaro med på plata. Piano altså, hvilket pop-instrument! "Take my heart away" er en nydelig ballade som bare Richard Page kan skrive dem. Modulasjonen og falsetten i begynnelsen av refrenget gir meg gåsehud hver gang. Det er vemodig, av typen som fort kan fremkalle tårer uten at man er forberedt på det. (Sånn er musikk av og til, det er bare å overgi seg). Siste låt på side 1 er tittellåta "Future Street", en shufflelåt med interessante melodiføringer og harmonier i refrenget.

Side 2 er nesten enda finere enn side 1. Den åpner med opptakt i bassen, en akkord på keyboardet, og rett på Michael Breckers tenorsax med masse chorus. "Who's right, who's wrong" er en ekte westcoastklassiker, co-written av Kenny Loggins. Hele låtas "thing" ligger i de siste taktene på verset, der de har havnet i en slags Bbmaj7 - Ebmaj7 - Bbmaj7 og deretter modulerer over fra Ebmaj7 via en spenning i A-9 mens Richard crooner "Dooooon't you knoooow" i falsett og åpner opp i en deilig Dmaj7 (tror nok det er rom for en add9 der også). Slike partier gir meg tro på popmusikkguden. Fin solo av Brecker, gjentagelse av åpningsriffet, og over i siste refreng. Dette er en vellykket poplåt, på mange måter etter en oppskrift, men samtidig med disse nevnte Loggins/Pages-taktene som løfter den så fint.

"Chemistry" er en groovy uptempo-låt hvis melodi faktisk ikke er skrevet av Page. En tøff låt (som en annen norsk Richard Page-fan gjerne spille cover av på konsert) med mye gitar, men også med en av de kuleste minimoogsoloene jeg vet. Suggererende gitar/moog-riff på slutten bringer tankene til progrocken. Melodien til "Two people" er heller ikke skrevet av Page, men av Steve George - som også synger og beviser at han har en stemmeprakt som ikke bør stå altfor mye i skyggen av Page. Til slutt: "Keep on movin'", knallbra avslutningslåt med en slags discobeat som er veldig på. Blåserekke og mye keyboard gir låta ytterligere groove.

Innhold:

Side A:

I do believe in you
The sailor's song
Take my heart away
Future Street

Side B:

Who's right, who's wrong
Chemistry
Two people
Keep on movin'

Melodiene er primært skrevet av Richard Page, Steve George og Jerry Manfredi, mens tekstene i hovedsak er skrevet av Richard Page og John Lang.

Som mangeårig fan av Richard Page var det stort å få oppleve han på nært hold på Norwegian Wood i sommer (jeg stod helt ved scenen!), da han spilte bass med Ringo Starr.

Man bør ha denne plata på vinyl, men ettersom den ikke er lett å finne, kan man alltids lytte på Spotify i mellomtiden.

Pages altså, hvilket band. De fikk aldri noen stor kommersiell suksess, men har høy cred blant oss kjennere.

PAUL MCCARTNEY - PIPES OF PEACE

2011-06-18T19:00:00.000+02:00

Dagens bursdagsbarn Paul McCartneys femte soloalbum kom i 1983 og var produsert av George Martin. Flere av låtene ble spilt inn samtidig som forrige album ("Tug of war" i 1981), og hadde samme musikere og produsent. En annen ting de har til felles, er en duett med en annen superstjerne. Stevie Wonder sang "Ebony and ivory" sammen med McCartney på "Tug of war", og Michael Jackson er med på "Say say say" på "Pipes of peace" (i tillegg til "The man").

Jeg kjøpte min på kassett i 1989, og fikk senere tak i LPen på et bakgårdssalg.

I tillegg til "Flowers in the dirt" er dette den McCartney-plata jeg har et sterkest forhold til. Paul McCartney har skrevet mange fine låter i sin karriere (bortsett fra alle de kjedelige, for de finnes også - men når han slår til, gjør han det med bravur), og det er ganske lett å høre hvilke Beatles-låter han har skrevet. Han var på en måte Beatles' Burt Bacharach, og det har han delvis videreført i solokarrieren sin.

Tittellåta er blant mine favoritter her, og selvfølgelig "Say say say", duetten med Michael Jackson, som var platas store hit. "Pipes" kom under et år etter "Thriller", så Michael Jacksons popularitet var enorm - og kanskje litt fersk i Norge - så videoen til denne låta ble faktisk vist på Dagsrevyen. Det var en av de første musikkvideoene jeg så, og jeg tror det var første gang jeg så Michael Jackson på tv - tidligere hadde jeg bare hørt låtene hans. (jeg var 8 og syntes han var veldig søt der han løp rundt med sixpence og jumpet opp på et lasteplan).

"The other me" er en typisk pauselåt, hverken eller, men setningen "I acted like a dustbin lid" har festet seg i hodet mitt (selv om jeg vanligvis aldri hører på tekster). "Keep under cover" er flott. Her synes jeg McCartney får vist fram sine gode vokalkunnskaper. Man kan også virkelig høre samarbeidet med George Martin i kombinasjonen typisk-McCartney-ompa-ompa-piano-og-bass og de nesten litt aggressive strykerne i mellomspillet mellom versene (og som underlag andre steder). Siste låt på side A er "So bad", som var b-siden på "Pipes"-singelen i England (og motsatt i USA!!). Fin låt, gjennomført sunget i falsett, noe han behersker bra (det vet vi jo også fra den vakre "Jenny Wren" fra 2005).

Side B åpner med en annen Jackson-duett, "The man", forøvrig veldig fin å gå i takt til. Fin låt, og det jeg kanskje liker aller best, er flirtingen med dur-akkorder der man venter moll. Kjent triks, men ikke mindre verdifullt av den grunn. Den slutter jo faktisk i dur også. Jeg lurer på om det er Denny Laine som spiller gitar her (eller er det muligens Paul selv?), men det er dessverre ikke oppgitt detaljer om hvem som spiller hvor. Resten av side B fortsetter nesten som en suite med låter som går litt over i hverandre. "Sweetest little show" er helt ok, "Average person" er en merkelig blanding av McCartney-piano og svensk dansband (=gittarbuggi på piano). "Hey hey" er instrumental, litt småtråkig men med noen fine rolige partier der bassen har melodien.

"Tug of peace" liker jeg ikke spesielt godt, jeg får ikke helt taket på den. Rare greier. Men siste låt, "Through our love" er en vakker McCartney-komposisjon som avrunder og fullfører det tittellåta åpnet plata med. Dette er sånt kritikerne synes er suppete, særlig de som mener at alt skal være nedstrippa. Her er det langt fra nedstrippa - det er mye koring, trompeter og horn og strykere; pompøst og fint.

Jeg tror "Pipes of peace" er en typisk plate som jeg hører på fra start til slutt, uten å tenke den så veldig oppdelt i låter - særlig side B. Jeg har ikke skilt dem i hodet mitt før akkurat nå. Og det er jo litt interessant at jeg godtar mer når jeg hører plata i sin helhet enn når jeg plukker den fra hverandre. Hadde noen sagt "hør, her er en av de nye låtene til Paul McCartney!" og spilt "Tug of peace" for meg helt uten sammenheng, ville jeg nok tro at Paul hadde gått på en smell.

Men alt i alt liker jeg altså plata godt, og synes den har flere fine glimt av McCartneys låtskriverkunst. Den tilhører jo rekka av nostalgiske plater, ettersom jeg knytter perioder av livet mitt sterkt til musikk.

Og Ringo Starr er jo med her. Og Steve Gadd.. (hvilket gjør dette til den fjerde Gadd-plata på rad jeg omtaler, og det er faktisk ikke planlagt!)

AL JARREAU - JARREAU

2011-06-17T20:37:00.007+02:00

Al Jarreaus popplater fra omkring 1980 inneholder en god del perler. Han beveger seg etterhvert mot det småskumle balansepunktet der produsent Jay Graydon lar synthesizerne erstatte ekte musikere (hvorfor gjør han det?? Han gjorde det med "Airplay for the planet" i 1993 og sitt JaR-prosjekt i 2008 - han er jo en storartet produsent og burde ha tilgang på ypperlige musikere!? Midi altså?!) - som på plata "High Crime" fra 1984. Flere fine låter, men med et klart mer syntetisk preg enn de tidligere platene, f.eks. Jarreau fra 1983. 1983 er nok vannskillet i westcoastmusikken mellom autentisk instrumentbruk og programmering/synthesizere. Men på "Jarreau" regjerer Jeff Porcaro og Steve Gadd, og det høres så uendelig godt.

Al Jarreaus stemme kler denne genren. Han har sånn feeling for og kjennskap til den, og har jo flere ganger vist hvilken rytmeboks han kan være - han former linjene og bidrar til grooven og er egentlig en vokal multiinstrumentalist. Vi skal være glade for at han ga opp social worker-karrieren og heller begynte å gi ut plater, relativt sent - han var midt i tredveåra da han slo igjennom.

Jeg hadde dette albumet på opptakskassett i min barndom, og kjøpte LPen brukt på en platebutikk i Santa Monica, L.A., i 1995. Prislappen står på ennå - $2.99.

La oss gå systematisk gjennom plata: Den åpner med "Mornin'", en låt som sikkert samtlige kommersielle eller allround-radiokanaler har på sine morgenlister. De bør i allefall ha det, da det er en riktig happylåt signert Jarreau, David Foster og Graydon. Jeff Porcaro og Abe Laboriel holder grooven i gang på ypperste måte, Graydon tar seg av rytmegitaren, Foster spiller en klassisk tidlig 80talls-synthsolo, mens strykerne hele tiden ligger i bakgrunnen - en av de mange fine ting som hang igjen etter 70-tallet. "Boogie Down" er litt mer "fremoverrettet", men har heldigvis ekte blåsere. Her tror jeg det veksler mellom Gadd og programmering - foruten blåserne er det faktisk bare trommer og synth. Det er Michael Omartian som har skrevet den sammen med Jarreau, og det er også han som står for all programmering. Dette er kanskje den låta jeg liker minst på hele plata, derfor er det alltid veldig fint når neste låt kommer:

"I will be here for you" er rett og slett skrevet av Pages-medlemmene Richard Page, Steve George og John Lang. Hvorfor spilte de den aldri inn selv? Det er en klassisk, nydelig Pages-melodi, og jeg kan tenke meg Richard Page ville synge den vakkert. Men det gjør jammen Jarreau også. Gadd og Laboriel holder stø kurs. "Save me" er en Foster/Graydon/Jarreau-komposisjon, Gadd/Laboriel/Graydon tar seg av rytmen, og her har også Steve Porcaro kommet med programmering. Melodien beveger seg mellom toneartene slik Foster/Graydon gjerne gjør det, det er hverken modulasjoner eller sekvensering, men noe midt i mellom. Klassisk westcoast-grep.

Vi snur plata. "Step by step", skrevet av Jarreau/Tom Canning/Graydon, åpner med klassisk Porcaro-beat, mye blås og et catchy refreng. Jeg er som nevnt meget takknemlig over at blåserekka er tilstede, for synthblås fra den tiden er kanskje noe av det styggeste som finnes. "Black and blues" er også skrevet av sistnevnte trio, og er en av platas beste låter. Shufflegroove, en slags 12/8- 4/4-sak, der trioler gjør susen i omkvedet. Det løses opp til "vanlig" beat i det nydelige refrenget (er det et refreng eller en bridge?), og nettopp denne kombinasjonen fremhever begge deler. En låt med bare trioler ville blitt slitsomt. Uten trioler kunne denne låta risikere å bli litt kjedelig. Porcaro shuffler som bare Porcaro kan, Graydon er unormalt aktiv på gitaren til denne plata å være, og kjører tostemt gitarsolo og små riff her og der. "Trouble in paradise" er skrevet av Greg Mathieson sammen med Graydon og Trevor Veitch. Den har et litt annet preg, bl.a. med litt handclapping-rytme og annerledes piano/rhodes-spill fra Mathieson. Verset kunne rett og slett ha vært en intro til en snill amerikansk familie-sitcom fra 1982 (Jeg hørte forøvrig Greg Mathieson på Baked Potato i L.A. i 1995, og han har vel vært i Oslo noen ganger også?).

Så kommer platas slowdance - "Not like this", skrevet av Jeremy Lubbock, som også spiller rhodes og har arrangert strykerne. Vakker låt, om enn ganske annerledes enn alt annet på plata. Men så, til slutt kommer "Love is waiting" - kanskje den aller beste låta. Jarreau/Canning/Graydon har skrevet den, Steve Gadd og Laboriel står nok en gang for grooven (som kanskje er platas herligste!!), samt Graydon på rytmegitar og Canning på piano/rhodes. Og blåserekka. Den sekvenseringa som egentlig ikke er sekvensering er også tilstede her; jeg tror kanskje det er et av de fremste Graydon-kjennetegnene. Perfekt avslutningslåt!

Side A:

Mornin'
Boogie down
I will be here for you (Nitakungode milele)
Save me

Side B:

Step by step
Black and blues
Trouble in paradise
Not like this
Love is waiting

Oppsummert vil jeg si at dette er en svært vellykket og velprodusert plate, kanskje med unntak av et par overprogrammerte greier, men melodisk er den virkelig en av de fremste i genren. Takk og pris for at den kom dette året og ikke et par år senere.

Link til plata på Spotify (men man skal jo selvfølgelig kjøpe den selv).

STEELY DAN - AJA

2011-04-05T13:00:00.002+02:00

Klassiker-warning!!

"Aja" fra 1977 er kanskje den aller mest kjente Steely Dan-plata, og det er virkelig et sofistikert og velprodusert album på alle måter. Og det som har solgt mest, om jeg ikke tar helt feil. "Aja" har alt - gode melodier, fine harmonier, fin vokal og koring (stort sett Fagen selv + noen gjestekorister), dyktige studiomusikere - og det som kanskje preger dem aller mest; de fengende groovene. (og sikkert interessante tekster også, sånt glemmer jeg jo å lytte etter)

Plata åpner med "Black Cow", en dansbar og funky låt, nesten med litt discopreg. Deretter tittelkuttet "Aja", og dette er så hardkokt Steely Dan som det går an å bli. Pianopreget, slow og litt seig beat (Gadd), langt instrumentalparti før siste vers med bl.a. Wayne Shorter på tenorsax. Og en delvis mixolydisk melodiføring på et rikt harmonisk bakteppe. Tredje og siste låt på side A er "Deacon Blues", beat courtesy of Bernard Purdie - den går og går og går som et lokomotiv, akkurat sånn det skal være. Snur vi plata, kommer "Peg", hvor man ganske fort kan stadfeste hvem som korer - Michael McDonald. Ikke vanskelig å kjenne igjen. Jay Graydon spiller sologitar her, det har jeg aldri lagt merke til faktisk. I "Home at last" hører vi Purdie igjen - i sin klassiske verdensberømte half-time shuffle. "I got the news" er en festlig uptempo-sak med Ed Greene bak trommene, og til slutt "Josie" hvor Jim Keltner briljerer. Det var trommis man skulle blitt (og en gang ville bli). Side A:

Black Cow

Deacon Blues

Side B:

Home at Last

I Got the News

Josie

Jeg hørte Steely Dan på Stockholm Jazzfestival i 2007, og nå er det på tide å prøve å lokke dem tilbake til Skandinavia.

PAUL SIMON - ONE TRICK PONY

2011-04-01T20:45:00.008+02:00

Plata One Trick Pony kom i 1980, og omtrent samtidig kom det en film med samme navn der Paul Simon spilte hovedrollen Jonah, en musiker med en smule motgang. Bandet til Paul Simon er også med, med fiktive navn.

Coverbildet på plata er sannsynligvis fra filmen. Bildene på innerposen også - vi ser Jonah sammen med kona si, med sønnen sin, og med bandet sitt. Steve Gadd har afro.

Dette er et flott konseptalbum med melodiske og gjennomkomponerte låter (visstnok i litt andre versjoner enn i filmen) fremført av et superband bestående av jazzmusikere (Eric Gale, Michael Brecker, Steve Gadd osv). Gadd putrer avgårde som et stødig lokomotiv, bassist Tony Levin groover, det er horn og strykere. Og Pauls stemme, vakker som alltid. Tre av låtene er upbeat, resten er klassisk Paul Simon-mellow. Det er dette han gjør aller best. Høydepunkt: "Jonah" og "Long Long Day" (som er en duett med Patti Austin).

Jeg er stor fan av Simon & Garfunkel som duo, men soloplatene til Paul Simon viser hvem av de to som har låtskrivertalentet. Samtidig synes jeg Garfunkel har gjort mye fint alene også, ikke minst med Jimmy Webbs låter på albumet "Watermark".

Svært lite av Paul Simon finnes på YouTube, så jeg legger herved ut en link til Spotify. Men der er det også med noen bonusspor, noe som på én måte er hyggelig men samtidig bryter med albumet som den enheten det var ment å være - så jeg anbefaler uansett å høre LPen.

Side A.

"Late in the Evening"

"That's Why God Made the Movies"

"One-Trick Pony"

"How the Heart Approaches What It Yearns"

"Oh, Marion"

Side B.

"Ace in the Hole"

"Nobody"

"Jonah"

"God Bless the Absentee"

"Long, Long Day"

Dette er musikk for sene kvelder. Og for tidlige morgener. I mine nesten-slengbukser og retro-Adidas-joggesko følte jeg meg som en student ved Columbia University skoleåret 1979-80 da jeg gikk til jobb med denne på øret her forleden. Vandrende oppover Broadway mot 116. gate.

STEVIE WONDER - TALKING BOOK

2011-01-29T22:09:00.005+01:00

"Talking Book" (1972) er Stevie Wonders femtende album, og nr 2 i klassiker-rekka på fem fra første halvdel av 70-tallet. De fire andre er "Music Of My Mind", "Innervisions", "Fulfillingness' First Finale", og selvfølgelig "Songs In The Key Of Life". Albumet ble utgitt i en tid hvor Wonders popularitet nådde langt utover det typiske Motown-publikummet (han turnerte med Rolling Stones), og han fikk tre Grammys for denne plata - samme år (!) som Innervisions fikk Grammy for årets plate.

Jeg husker denne plata fra jeg var bitteliten. Mamma hadde den, og hun var (og er) veldig glad i "You Are The Sunshine Of My Life", side 1, spor 1. Jeg husker også "Superstition" fra denne tiden. Senere har jeg kjøpt den selv, både på vinyl og CD, da både jeg og min elskede er Wonder-entusiaster. Tre konserter har vi fått med oss, senest i sommer da han var i Bergen.

Klavinettet preger denne plata. Introen på "Superstition" er legendarisk. Noen moog-innslag, f.eks. på "You And I (We Can Conquer The World)" gjør det herlig surrealistisk og space-aktig, særlig i kombinasjon med klavinettet som gir visse barokk-assosiasjoner (jeg tenker på det som et el-cembalo). Stevie Wonder var alltid frampå i tangentinstrument-fremskrittet.

Han spiller de fleste instrumentene selv - piano, klavinett, synthesizere, moog-bass, trommer (igjen, "Superstition" - det er ikke uten grunn at flere trommiser har Stevie Wonder som forbilde!) - det meste bortsett fra gitar (Jeff Beck og Ray Parker jr tar det ansvaret) og saksofon (David Sanborn).

Han har som vanlig skrevet alle låtene selv, og noen av dem er skrevet sammen med daværende kone Syreeta Wright ("Blame It On The Sun", "Looking For Another Pure Love" og "I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)". "You've Got It Bad Girl" er skrevet sammen med Yvonne Wright.

Han var kun 22 år, ekteskapet med Syreeta gikk mot slutten, og tekstene preges nok av dette. Noen er rene kjærlighetssanger - "You Are The Sunshine Of My Life" og "You And I" for eksempel - mens "Blame It On The Sun" og "Looking' For Another Pure Love" (hvis tekster altså er skrevet av Syreeta) handler om oppbrudd. Det er mye følelser på denne plata, men jeg må jo stadig innrømme at tekster går meg hus forbi. Jeg har alltid fokusert på musikken; på melodien, harmoniene, fraseringen, uttrykket. Og arrangementene. Stevie Wonder kunne hatt universets mest naive tekster, og jeg ville ha elsket han akkurat like høyt. Men til og med tekstene hans gir mening, det hører jeg jo når jeg lytter til dem. Han er et geni på så mange plan.

Gode låter, kombinert med en av verdens nydeligste stemmer og arrangementer som er så groovy at jeg ikke finner ord - sånn er Stevie Wonders plater. Denne er bare en i mengden. Tenk å ha et sånt talent!!

Side A.

Side B.

Superstition
Big Brother
Blame It On The Sun
Lookin' For Another Pure Love
I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)

Denne bør finnes i enhver platesamling!

GINO VANNELLI - STORM AT SUNUP

2011-01-22T21:38:00.006+01:00

Gino Vannelli ga ut plater jevnt og trutt gjennom hele min oppvekst, og selv om jeg hørte en og annen låt nå og da, oppdaget jeg han ikke for alvor før i 1997 da jeg hørte "Yonder Tree" fra 1995 i et selskap (Han spilte på Rockefeller i 1995 - men den kvelden prioriterte jeg å hilse på mine gamle venner i Toto). Kort etter kjøpte jeg "Storm at Sunup" fra 1975 på cd, og ble hekta. La meg bare si med én eneste gang at det ikke var coverbildet som gjorde utslaget. Jeg fikk sjansen til å høre høre Gino live i Oslo Konserthus vinteren 1999 etter at "Slow Love" kom ut, ei plate jeg i grunnen ikke har noe forhold til.

"Storm at Sunup" er hans tredje album, utgitt da han var 23 år. De to foregående, "Crazy Life" (1973) og "Powerful People" (1974) er også to strålende plater som jeg gjerne kunne ha skrevet om, og kanskje gjør jeg det senere. Men det var altså Storm at Sunup som var min første Gino-plate. Selve LPen kjøpte jeg åpenbart på Benni's på Aker Brygge for 45 kroner på et tidspunkt.

Plata er produsert av Gino og bror Joe, sønner av en kanadisk storbandmusiker. Gino spilte slagverk som barn, var svært interessert i musikk, begynte å skrive låter i en alder av 15 og fikk platekontrakt i RCA da han akkurat var ferdig med highschool. Men det var Herb Alpert som senere signet Gino på A&M, noe som førte til gjennombruddet.

70-tallsplatene til Gino Vannelli er delvis eksplosive i rytmer, groover og harmonier. Det er en slags pop-rock med sterke influenser fra jazz, delvis symfonisk, av og til i retning prog. Det er ikke enkelt å sette en hovedgenre på dem.

Min yndlingslåt er nok tittellåta, som plata åpner med. "Mama Coco" er også flott, og spor 1 på side 2 - "Where am I going" er virkelig klassisk Vannelli med sin 5/4-åpning som går over i 4/4 og latin-aktige rytmer når vokalen begynner. (Jeg blir alltid litt lattermild når han synger "What will I be like when my head is bare" - for jeg vet ikke om noen som har tjukkere hår enn Gino Vannelli. Ikke antydning til håravfall den dag i dag, såvidt jeg kan se.)

Låtene endrer ofte karakter, de kan starte forsiktig og avventende og bryte ut i eksplosive partier (sånn som "Storm at Sunup"), tones ned igjen kanskje bare med el-piano og vokal... og deretter kommer en kjempecrescendo etterfulgt av en lang saksofonsolo eller gitarsolo med intenst aktivt trommeakkompagnement. Det er her jeg får assosiasjoner til progrock, som f.eks. til King Crimsons "Red" som jo også er jazzinspirert. Det er melodiøst, sangbart og fengende, men absolutt ikke skrevet for å passe inn i den treminutters hardt formaterte "dette er snilt og provoserer ingen"-malen som man hører på radioens spillelister i dag, hvor man er livredd for å skremme bort potensielle lyttere.

Disse både instrumentalt og harmonisk pompøse arrangementene gir en svevende følelse, som at landskapet åpner seg - ikke ulikt det Pat Metheny gjør med sin Pat Metheny Group. Billedlig kan det sammenlignes med den klassiske åpningen av "Sound of Music" der man "flyr" oppover grønne åser, ganske tett inntil bakken, inntil man kommer til toppen og setter utfor - og har en diger dal under seg. Åpent landskap. Oversetter man dette til musikk, handler det ofte om refrenger med mange virkemidler, og i Gino Vannellis tilfelle er det ikke bare instrumentbruken, men også at han flytter melodien opp en liten ters eller ned en stor - slett ikke ukjent, men så inderlig herlig når noen behersker det så godt. Dur- og moll-veksling i høy grad. Og trommefills som om det stod om livet.

Side A:

Side B:

Jeg vil også anbefale å se konsertopptak fra 70-tallet - det ligger en del på YouTube. Gino i trange hvite bukser med høyt liv og åpen skjorte - og ville damer som nærmest stormer scenen.

PETER ALLEN - BI-COASTAL

2011-01-15T19:41:00.005+01:00

Peter Allen ble et nytt og gledelig bekjentskap for meg da Polygram i 1994 ga ut samlingen "West Coast Classics" - en slags "best of west coast"-plate som inneholdt låter med Jay Graydon, Bill Champlin, Brenda Russell, Bobby Caldwell, Gino Vannelli og flere. Peter Allen var representert med sin nydelige "Fly away", som han skrev sammen med David Foster og Carole Bayer Sager - sistnevnte virkelig en gudinne innen låtskriverkunsten. Senere har jeg lært at Peter Allen var en australsk sanger bosatt i USA, tidligere gift med Liza Minnelli, Oscar-vinnende for å ha skrevet en av de fineste sangene jeg vet - "Arthur's Theme (Best that you can do)" til filmen Arthur sammen med Burt Bacharach, Carole Bayer Sager og Christopher Cross (sistnevnte synger den).

Et halvt år etter West Coast Classics ble utgitt og jeg hørte Allen for første gang, kom jeg over tre kassetter (!) på en bruktbutikk i Santa Monica, LA - og kjøpte dem naturligvis. To av dem kostet $1.99, den tredje 0.99. En av disse var "Bi-coastal" fra 1980, som jeg fant i vinylutgave på et loppemarked for bare et par år siden. Den er vanskelig å få tak i, så jeg danset lykkelig hjemover med posen min.

Plata er produsert av David Foster, og dette var i det jeg mener er hans storhetsperiode - før han begynte med å rote seg bort i klissete Celine Dion-produksjoner. Omkring 1980 var Foster en knakende god låtskriver og produsent, og mye av det han tok i ble til westcoastgenre-gull (Airplay, for eksempel).

Foster har også co-written en del av låtene på denne plata, sammen med Peter Allen og Carole Baye Sager - og ellers har Allen skrevet resten alene eller sammen med et par andre for meg ukjente navn.

Navnene som absolutt IKKE er ukjente, er musikerne på denne plata. Her har vi helt sentrale studiomusikere som spiller på nesten alle pop-plater fra denne tiden - som mesteren (og mitt største ungdomsidol) Jeff Porcaro på trommer, bror Mike Porcaro (mitt nest-største ungdomsidol) på bass, Steve Lukather på gitar, Paulinho DaCosta på perkusjon, og ikke minst Pages-medlemmene Richard Page og Steve George på backing vocals - noe de som vanlig gjør helt utmerket.

Innhold:

Side A.

One step over the borderline
Fly away
Bi-Coastal
I don't go shopping
Hit in the heart

Side B.

I could really show you around
Somebody's angel
Simon
Pass this time
When this love affair is over

Dette er en fin plate, som definerer lydbildet fra 1980 på alle måter. Perfekt soundtrack på en nostalgisk lørdagskveld. Og jeg vil spesielt fremheve "Fly away" - den er en av de fineste låtene fra det året, helt klart.

JAMES TAYLOR - J.T.

2010-10-23T19:07:00.001+02:00

James Taylor eier en stor del av mitt hjerte. Mange av hans plater finnes i min samling, både på vinyl og cd, deriblant In The Pocket. Den plata jeg har kanskje aller mest forhold til, er dog "J.T." - for det var den jeg oppdaget først.

Da jeg var omlag 14 år hadde jeg tilgang til en stor platesamling som var lagret i transit i et rom hjemme hos oss. Det var mange bæreposer og et par kasser fulle. Jeg pløyde meg gjennom, plukket ut noen utvalgte og spilte dem inn på kassett. Så vandret jeg rundt med min gule Sony sportswalkman og lyttet og lyttet og lyttet. Det var Kate Bush' "The Kick Inside", det var et par Jackson Browne-plater, og det var "J.T." Da jeg var 17, plukket jeg den fram på nytt. Da jeg var 19 kjøpte jeg "J.T" på cd. Og da jeg var 32 år, arvet jeg store deler av tidligere nevnte platesamlingen - så nå er den plata jeg opprinnelig hørte på, min.

På coveret ser vi et veldig fint portrett av James. En pen ung mann på 29 år som stirrer inn i kamera. Hans niende album, slett ikke verst til 29åring med store problemer å være.

Plata er variert, uptempo pop, mer balladepregete låter, en renspikka country (Bartender's blues), en countryrock (Honey don't leave LA), og en litt irriterende a cappella-aktig låt som jeg kan tenke meg har blitt covret på en del nachspiel (Traffic Jam). Den har kanskje ikke den interne røde tråden som mange av mine yndlingsplater har, men til gjengjeld er de fineste låtene her virkelig noe av det beste James har gjort.

Akkurat på denne tiden da jeg var 17, i februar-mars, gikk det en film ("Smooth talk" fra 1985 med en ung Laura Dern og Treat Williams) på NRKs nattkino en lørdag. Filmen i seg selv var nok ikke så minneverdig, men ene og alene på grunn av James spilte tre låter i filmen, var det noe som etset seg inn i meg - sløv sommerdag, tenåring, ingenting skjer, ingen venner er hjemme, egentlig litt kjedelig, men James og gitaren setter en stemning som gjør det hele så vemodig og fint. "Handy Man" var blant disse låtene. Og jeg husker følelsen av å være 17 og nyte sen vinter og tidlig vår når jeg hører den.

Yndlingslåter: "Handy Man", "Secret O'Life", "Terra Nova", "If I Keep My Heart Out Of Sight", "There We Are".

Hva er det som treffer meg så inderlig? Stemmen hans i seg selv er en av de fineste jeg vet, den går rett i hjertet hver eneste gang. Den gjør meg trygg. Melodiene er ofte melankolske, harmoniene nydelige. Gitarspillet likeså. Men totalen utgjør mer av disse elementene sammenlagt.

Det er vanskelig å sette ord på min opplevelse av James Taylor. De to konsertene jeg har vært på, er minner for livet.

Side A:

Your smiling face
There we are
Honey don't leave L.A.
Another grey morning
Bartender's blues
Secret o'life

Side B:

Handy man
I was only telling a lie
Looking for love on Broadway
Terra Nova
Traffic Jam
If I keep my heart out of sight

CROSBY, STILLS & NASH - CARRY ON

2010-01-31T12:06:00.005+01:00

Her går jeg litt bort fra mine prinsipper - jeg er egentlig ikke så glad i samleplater. Jeg vil ha albumet i helhet, ikke bare hitsene. Men denne trippel-LPen fra Crosby, Stills & Nash (og Young innimellom) er virkelig en samling perler som er satt sammen så perfekt at man bare må ha den, selv om man evt har de fleste platene låtene er hentet fra (jeg har dessverre ikke alle). Låtene spenner over en tjueårsperiode fra 1969 til 1990.

Jeg hadde noen låter fra "Déjà vu" på kassett da jeg var tenåring, og jeg var allerede fan av Neil Young. Da jeg dro til Oslo sammen med en kompis som 17åring for å høre Neil Young på Kalvøya (1993), tilbragte vi en del tid på Ringstrøms - og da kjøpte jeg dette albumet i tillegg til Neils "After the goldrush" og "Rust never sleeps".

Coveret er spekket med fine bilder av bandet i mange sammenhenger, som skjeggete hippier, Stills med ferskenhud, klart blikk og prektig church boy-look, Young med hatt, Nash ser ut som en løve (umulig å si hvor håret slutter og skjegget begynner), og Crosby med barten sin som han må ha hatt siden han ble konfirmert - minst.

På baksiden er låtene listet sirlig opp, med navn på utøvere (alle fire, tre av dem, bare Crosby & Nash, bare Stills & Nash, bare Stills osv), komponister, hvilke musikere de har med, om den er utgitt tidligere og i såfall hvilken plate låta er hentet fra, og til og med innspillingsdato samt dato for opprinnelig utgivelse! En musikkbibliotekars drøm!! (Noen må ha ført statistikken for dem, for jeg nekter å tro at gutta går rundt og husker dette selv.)

Innhold:

LP1, side A

Woodstock
Marrakesh express
You don't have to cry
Teach your children
Love the one you're with
Almost cut my hair

LP1, side B

Wooden ships
Dark star (live-versjon fra 1982)
Helpless
Chicago / We can change the world
Cathedral

LP2, side A

4 + 20
Our house
To the last whale... A. Critical mass B. Wind on the water
Change partners
Just a song before I go
Ohio
Wasted on the way

LP 2, side B

Southern cross
Suite: Judy blue eyes
Carry on / Questions
Horses through a rainstorm
Johnny's garden

LP 3, side A

Guinnevere
Helplessly hoping
The Lee shore
Taken at all
Shadow captain
As I come of age (link til liveopptreden på Letterman, i forbindelse med utgivelsen av denne plata!!)
Drive my car

LP 3, side B

Dear mr. Fantasy
In my dreams
Yours and mine
Haven't we lost enough?
After the dolphin
Find the cost of freedom

Noen tvil om at dette albumet er verdt å eie??

Jeg var så heldig å oppleve Crosby, Stills & Nash på Norwegian Wood i 2005. Neil Young har jeg hørt ved to anledninger - på Kalvøya i 1993 og i Oslo Spektrum (front row!!) i 2001. Å høre alle fire er fremdeles en stor drøm jeg håper en dag skal oppfylles.

BRAHMS - BRATSJSONATER M/ ZUKERMAN & BARENBOIM

2009-01-04T14:06:00.004+01:00

Brahms' bratsjsonater ble opprinnelig skrevet for klarinett, men klinger også godt i bratsjen. Det finnes flere gode innspillinger av disse sonatene, også av nyere dato, men denne med Pinchas Zukerman og Daniel Barenboim er veldig bra. Ganske dramatisk og personlig spilt.

Når jeg går gjennom det klassiske LP-utvalget på loppemarkeder, er det ikke så mye kammermusikk å oppdrive. Det er stort sett orkestermusikk, mange symfonier, gjerne Tsjajkovskij og Mozart. Kanskje en og annen Beethoven-klaverkonsert, en del Peer Gynt, muligens Mendelssohns fiolinkonsert. Av og til har jeg kommet over noen klaversonater. Jeg tror aldri jeg har sett Bachs cellosuiter, Brahms' cellosonater eller Schumanns fiolinsonater. Vil ikke folk gi slipp på disse? Eller kjøpte de dem ikke i utgangspunktet? Var det orkestermusikk som slo an mest i gamle dager før cd-platene kom? Det hadde vært interessant å forske på.

Innhold:

Side A
* Sonate op. 120 nr. 1, f-moll

Side B
* Sonate op. 120 nr. 2, Ess-dur

WEIHNACHTEN & JAMES LAST

2008-12-17T20:00:00.008+01:00

"Weihnachten & James Last" er en av mine favoritt-LPer å sette på i den søte førjulstid, særlig i selskapelige sammenhenger. Her har vi James Last, kongen av europeisk easy-listening, med sitt orkester i slengbukser og kinnskjegg, og en rekke relativt ukjente julesanger. I allefall for meg, som ikke er 100% inne i den tyske julemusikk-kanonen.

Platen åpner med "Fröhliche Weihnacht überall", som minner om Jon Blund-musikken når han kjører rundt i de små fartøyene sine (før "hvem er denne karen" begynner), munter og lystig musikk med trompeter i ters og svingende rytmer. Vi fortsetter med "Süsser die Glocken nie klingen" i valsetakt, og deretter kommer en rekke egenkomponerte låter før han slår til med Gounods "Ave Maria" som er bygget på Bachs preludium i C-dur fra Das wohltemperierte Klavier, bok I. Koret nynner melodien, trommene spiller en langsom 8beat.

Side to starter med "Heidschi Bumbeidschi", en festlig liten sak, og etterhvert kommer en Luther-koral som også Bach har brukt en del - "Vom Himmel hoch". "Stille Nacht" er med, og til slutt får vi diverse kirkeklokker med strykere innimellom. Stemningsfullt.

James har kastet sitt glitrende slør over melodiene, Jamesifisert dem med strykerklang så intens at man ikke kan se annet enn engler, med myke tromboner, og med lyse sopraner som synger "aaa". Det er herlig!

I tillegg er coveret utformet som en slags julekalender der alle sangene er luker man kan åpne. En ekte fan må derfor ha to eksemplarer - en med lukene lukket, en med lukene åpnet.

Innhold:

Side A

Fröhliche Weihnacht überall
Süsser die Glocken nie klingen
Schlittenfahrt zum Weihnachtsmarkt
Die Hirten
O Freude über Freude
Ave Maria
In der Kathedrale

Side B

Heidschi Bumbeidschi
Morgen, Kinder, wird's was geben
Vom Himmel hoch
Stille Nacht
Kirchenglocken zur Weihnachtszeit

SANTANA - MARATHON

2008-11-23T14:40:00.006+01:00

"Marathon" kom i 1979, og Santana hadde akkurat fått ny vokalist i Alex Ligertwood. Låtene er signert flere av bandmedlemmene, og platen er dermed ikke noe solo-Carlos-Santana-kjør som andre av platene kan ha preg av.

Dog inneholder den noen litt typiske Santana-instrumentalspor - selv liker jeg best når vokalisten trår til, og highlightsene er definitivt "Summer Lady" og "Stay (beside me)". Ligertwoods stemme passer soundet perfekt, både myk og rough, og på denne platen får han absolutt vist hva han er god til. Det er melodiøse og fengende låter i grenseland mellom pop, rock, latino og jazz, og de to nevnte høydepunkter er Carlos Santana på sitt beste. Hit'en "You know that I love you" er en gladlåt som skiller seg ganske mye ut fra alt annet - ikke særlig representativ for resten av plata. Så solgte den heller ikke så veldig bra.

Men som sagt - "Summer Lady" og "Stay (beside me)" er to gullkorn som slår alt annet Santana noensinne har gjort, etter min smak. Da gjør det ikke noe at plata er litt ujevn og kanskje ikke så helhetlig som man kunne ønske. Denne plata er også en av de jeg kjøpte i min "én plate hver fredag"-periode på ungdomsskolen.

Innhold: Side A

Marathon
Lightning in the sky
Aqua marine
You know that I love you
All I ever wanted

Side B

Stand up / Runnin'
Summer lady
Love
Stay (beside me)
Hard times

MICHAEL FRANKS - TIGER IN THE RAIN

2008-11-14T21:58:00.003+01:00

Denne plata kjøpte jeg først på CD. Det var i Los Angeles i 1995, på en bruktplatebutikk på 3rd street promenade i Santa Monica. LPen kom jeg over nå nylig, og det var et gledelig kjøp. Fin å ha i begge medier.

Michael Franks har en av verdens mykeste stemmer. Han er glad i katter og legger ut fine bilder av dyrene sine på hjemmesiden sin. Han er en av de få artistene som har tekster som virkelig passerer mitt "jeg hører på musikk dagen lang men tenker visst sjelden over tekstene"-filter. Michael Franks synger "Listening to Satie, we're living on the inside of our happiness". Fint! Hver verselinje på denne platen er skrevet på en clever og musikalsk måte.

Denne plata kom i 1979 og regnes som et av Michael Franks mesterverk ("The art of tea" er en annen). Den er så gjennomført, det er bossanova og sløye akkorder og vakre melodier og jazzmusikere, og Michaels helbredende stemme som crooner seg gjennom de underfundige og fine tekstene. En virkelig helhetlig og gjennomprodusert plate; nåde den som setter cden på random play. And it takes me back...

En fan av plata skrev følgende i sin anmeldelse på Amazon.com:

"Its healing balm will soak deep into your soul and truly make you understand that Love is forever, no matter what the appearances may look like. "

Det kan jeg skrive under på. For meg og min elskede gjelder følgende:

"We fell in love listening to this record."

Innhold:

Side A

Sanpaku
When it's over
Living on the inside
Hideaway
Jardin Botanico

Side B

Underneath the apple tree
Tiger in the rain
Satisfaction guaranteed
Lifeline

THE DOORS - STRANGE DAYS

2008-11-11T21:58:00.003+01:00

"Strange Days" er det andre albumet til The Doors, og det ble utgitt i september 1967 - i slutten på "The summer of love"; hippietidens høydepunkt. Antagelig det albumet de likte best selv, kanskje det mest kunstnerisk helstøpte og velproduserte, men også det som solgte dårligst. Ingen hit-singel. Klassisk eksempel på gjennomført plate.

The Doors ga beng i Californias folk-inspirerte rock, de hørte helst på Coltrane og moderne jazz, og brøt med rocketradisjonen/protokollen ved å droppe bassist. Soundet på denne plata er ganske annerledes enn debutplata, mer drømmende og mystisk. Og litt vanskeligere å få til live. Melodiene er interessante, noen av dem har nærmest et cabaret-aktig preg ("You're lost little girl", "People are strange", "I can't see your face in my mind"). Orgelet har en sentral rolle her. Manzarek var nok ingen virtuos, men spillet hans gir veldig fine effekter. Jim Morrisons stemme er på topp på denne plata - fra det mykeste myke til de mer skrikende brølene. Etter det gikk det nok nedover med han.

Jeg kjøpte min plate i niende klasse i den lokale platebutikken. Jeg hadde ikke hørt så mye annet enn kanskje "Light my fire" fra før, men hadde lånt mange rockehistoriebøker på biblioteket og var interessert i å sjekke ut nettopp The Doors. En stund etterpå kom filmen med Val Kilmer i hovedrollen som Jim Morrison, og jeg husker jeg var litt irritert over all hypen. Sånn er det når man er 15.

Innhold:

Side A

Strange days
You're lost little girl
Love me two times
Unhappy girl
Horse latitudes
Moonlight drive

Side B

People are strange
My eyes have seen you
I can't see your face in my mind
When the music's over

BEATLES - ABBEY ROAD

2008-11-10T18:13:00.003+01:00

En riktig klassiker i dag:

Hva kan man si om Abbey Road? En hel tjukk avhandling. Det er jo The Beatles' svanesang - den ble spilt inn etter Let it Be, selv om sistnevnte kom ut senere. Beatles var i studio samtidig for første gang på lenge, og var enige om å sette konfliktene til side for å spille inn en plate sånn som de pleide å gjøre i gamle dager. Og de visste det var for siste gang. Det ble et av de mest populære albumene deres, og er det sannsynligvis fremdeles. Den er en juvel i min samling og et must på vinyl. CD funker bare ikke.

Side A er en rekke enkeltstående låter med vidt forskjellig karakter, og side B er mer preget av en 16minutters suite - hvor låtene stort sett henger sammen. På denne platen finner vi George Harrisons eneste A-sidesingel med Beatles ("Something"), en relativt typisk gladlåt fra Ringo ("Octopus' garden"), typisk McCartney-nonsense ("Maxwell's silver hammer"), tidlig bruk av moog ( "I want you" og "Because"), Beethoven-innflytelse ("Because"), Ringo Starrs eneste trommesolo ("The end"), Beatles' nest lengste innspilte låt ("I want you" - bare "Revolution No. 9" er lenger), trestemt vokal som er triplet til ni stemmer ("Because"), og en lang gitarsolo mot slutten av plata ("The end") som er sammensatt av tre ulike gitarister og deres svært ulike stiler: George, Paul og John.

Og helt til slutt i "The end", som jeg egentlig anser som slutten på hele Beatles, er følgende vemodige linje:

"And in the end, the love you take is equal to the love you make"

Så var det over.
Innhold:

Side A.

Come together
Something
Maxwell's silver hammer
Oh! Darling
Octopus' garden
I want you (she's so heavy)

Side B.

Here comes the sun
Because
You never give me your money
Sun king
Mean mr. Mustard
Polythene Pam
She came in through the bathroom window
Golden slumbers
Carry that weight
The end
(Her Majesty)

PAGES - PAGES

2008-11-09T17:13:00.007+01:00

Pages ga ut denne perlen i 1981, og det var deres tredje og siste plate under dette bandnavnet. De hadde aldri stor kommersiell suksess, men har alltid hatt en høy stjerne i westcoastpop-miljøene. Plata er produsert av Jay Graydon som i perioder har vært en riktig kong Midas med sine prosjekter, og en rekke studiomusikere bidrar: Den store Jeff Porcaro (trommer), Abraham Laboriel (bass), Vinnie Colaiuta (trommer), Paulinho da Costa (perkusjon), samt Jay selv med sine tostemte gitarlinjer. Det er mye tangentinstrumenter, noe som gjerne faller i smak hos meg; flygel og rhodes, og spesielt minimoog.

"You need a hero" åpner plata med den helt uimotståelige Porcaro-grooven og et lite minimoog-riff som kommer igjen mot slutten av låta etter et instrumentalparti. Denne låta var mitt første møte med bandet, og det vil jeg kalle en pangstart. Den er på en måte hele Pages' produksjon komprimert i én låt, og derfor svært representativ. "Tell me" er også en fin låt der Pages vokal får vist seg fra flere sider, ikke minst den nydelige falsetten i refrenget (- som forøvrig har endret taktart til 3 + 3 - eller er det 4 + 2?). "O.C.O.E" er en ganske typisk groovy uptempo-Pages-låt, med Vinnie Colaiuta bak trommene. "Come on home" er en av platas store ballader, Porcaro igjen, vakker vokal fra Page, litt søplete men tidsriktig saxtone fra Tom Scott, hvis siste to takter av soloen har den klassiske, klassiske westcoast-figuren med et lite motiv som moduleres og flyttes gjennom en kjapp akkordprogresjon, en slags sekvensering - denne kunne like gjerne vært spilt på gitar av Jay Graydon eller på rhodes av en eller annen - for så å munne ut i siste refreng. Nydelig låt.

Vi snur plata. Første låt på side 2 er "Sesatia", en mer gitarbasert shuffle-låt, også med Colaiuta bak trommene. Spennende akkorder i refrenget, hvor Pages og George synger trestemt i falsett. "Only a dreamer" er en annen av mine store Pages-favoritter, fin og litt vemodig poplåt i moll med mye Graydon-gitar, og nok en låt hvor Richards stemme kommer til sin rett. Og nok en gang følger de oppskriften der den lille introen kommer på nytt etter gitarsoloen, før siste runde med refrenger - åpenbart en oppskrift som funker bra hos Pages (og mange andre). Neste låt, "Automatic", er en mer rockepreget og rask låt, pianobasert og delvis i en slags 7-takt (4+3), ikke den låta som fenger mest hos meg igrunnen, men helt ok allikevel. Page får testet sine rockeskrik, og det er en morsom kontrast til silkerøsten vi er så vant til. Den kommer han tilbake til i neste låt, "Fearless", en av mine yndlinger. Mange fine harmonier, vers i dur med subdominant i moll, litt mer gass i refrenget + Graydon-gitarriff, maj-akkorder og falsett. Siste låt på plata er den nydelige "Midnight angel" hvor Richard Page spiller flygel, etterhvert akkompagnert av Steve George på synth - og Al Jarreau som imiterer en fløyte! Akk, søte ungdomstid, hvor du ble akkompagnert av denne plata.

Jeg kjøpte min da jeg akkurat var fylt 13, høsten i sjuende klasse, etter tips fra en bekjent. Den stod i høyst interessante Nice Price-kurven hos den lokale platebutikken som egentlig var en fotobutikk, og kostet derfor 49,50. Det var love at first gjennomhøring.

Pages-gutta er gode låtskrivere. Det beviste de både med denne og de to foregående platene.

Innhold:

Side A.

You need a hero
Tell me
O.C.O.E
Come on home

Side B.

Sesatia
Only a dreamer
Automatic
Fearless
Midnight angel

COWBOY JUNKIES - THE CAUTION HORSES

2008-11-08T18:13:00.003+01:00

Cowboy Junkies er et canadisk band bestående av to brødre, en søster, og en til. Jeg leste Yan Friis' anmeldelse av deres andre plate, "The Trinity Sessions", i Det Nye i 1988-89 da det fremdeles var et ukeblad med mange plateanmeldelser, og kjøpte den sporenstreks. På denne tiden gikk jeg i sjuende klasse og var drittlei av all søppelmusikk på 10 i skuddet, og blader som Puls og Beat ble redningen. Samt hyppig frekventering av min lille bys to platebutikker, og deretter handleturer til Oslo når utvalget hjemme ikke strakk til (- dette var mange år før man kunne bestille plater på nettet, mind you). Den plata ble forøvrig spilt inn i en kirke i løpet av én kveld - med én mikrofon - og ble en undergrunn/kult-hit.

"The Caution Horses" kom året etter, og jeg kjøpte den muligens enda et år senere. Margo Timmins luftige og klare stemme ligger veldig tett og nært i lydbildet, hun akkompagneres ofte av bare en gitar, kanskje en mandolin, et og annet trekkspill-strekk. Andre låter er litt mer upbeat med trommer, litt mer slidegitar, men det er den samme døsige stemningen som går gjennom hele plata som en rød tråd. Til tider *veldig* vakkert, og gjennomgående veldig bra. Jeg liker deres cover av Neil Youngs "Powderfinger" bedre enn Neils egen versjon, selv om jeg er veldig glad i han.

De er litt vanskelig å plassere genremessig - en slags alternativ pop/slow country/folk-genre. Countryrock er i allefall ikke dekkende; jeg synes iallefall ikke denne plata hører hjemme i noen rockekategori. (Muligens de etterfølgende albumene)

Jeg har opplevd dem live to ganger - første gang som 17åring i Trondheim, andre gang på Betong i 2001. Jeg går med glede på konsert med dem igjen.

Innhold

Side A:

Sun comes up, it's Tuesday morning
'Cause cheap is how I feel
Thirty summers
Mariner's song
Powderfinger

Side B:

Where are you tonight?
Witches
Rock and bird
Escape is so simple
You will be loved again

Åpningssporet inneholder et av mine yndlingssitater når det gjelder sangtekster:

"Anyways, I'd rather listen to Coltrane than go through all that shit again."

En slags parallell til hvordan jeg oppdaget dem altså. "I'd rather listen to Cowboy Junkies than go through all that 10 i skuddet-shit again".

PRINCE - LOVESEXY

2008-11-07T17:11:00.007+01:00

Dette er høsten 1988 og sjuende klasse. Jeg hadde den på opptakskassett takket være en kamerat, og den er til dags dato min favorittplate med Prince. Den ble spilt inn i full fart rundt juletider 1987 etter at hans kontroversielle Black Album-utgivelse ble kansellert, altså et slags substitutt til skuffede fans.

Plata er et eneste stort sammensurium av dancepop, rock, hip hop og alt annet som Prince har for vane å blande inn. Symfoniske trekk har den også. Tekstene har jeg så å si ikke hørt på, men jeg har lest et sted at albumets tema er en kamp mellom det gode og det onde. Siste låt på side 2, "Positivity", "ends with sounds of water, signifying purity and rebirth." Uansett, å skrive om en Princeplate og plukke den fra hverandre er litt vanskelig. Men en kanonplate er det! Og Sheila E er selvfølgelig med.

Av prislappen kan jeg tolke at jeg kjøpte den på Råkk&Rålls i 1998, ti år etter at jeg først hadde den på kassett. 30 kroner.

Innhold

Side 1:

Eye No
Alphabet st.
Glam Slam
Anna Stesia

Side 2:

Dance on
Lovesexy
When 2 R in love
I wish U heaven
Positivity

Soundtrack: SATURDAY NIGHT FEVER

2008-11-06T20:15:00.000+01:00

Nå har jeg slukket alle lys, og satt den blå spotten rett på den snurrende discokula i taket. Jeg skal skrive om tidenes beste soundtrack, laget til noe som overhodet ikke er tidenes beste film. Det var også tidenes bestselgende soundtrack - helt til Bodyguard-soundtracket kom femten år senere. (altså... nei jeg skal ikke si noe)

Jeg kan huske jeg satt i lenestolen hjemme ved bokhylla der platespilleren stod, med de røde digre og litt vonde hodetelefonene på (i håpløs stiv plast, vanskelig å regulere etter en fireårings hode) og stirret henført på coveret. Jeg syntes Barry lignet på en løve og Robin på en dame jeg kjente som het Sigrun. Jeg så på den røde RSO-oksen som snurret på den lysebrune etiketten. Og jeg lyttet til de vidunderlige, groovy, melodiske låtene til BeeGees med den jevne discobeaten, de lettere absurde falsettstemmene og de fine strykearrangementene. Vemodige "How deep is your love", nydelige "More than a woman"... Og god 70tallsdisco har hatt en plass i mitt hjerte siden.

Gibb-brødrene er virkelig store låtskrivere, og det har de bevist både før og senere. Jeg synes dette soundtracket er det beste de har gjort, i tillegg til platen "Spirits having flown".

Gibb-melodikken og -harmonikken, discopulsen og strykerne er som skapt for hverandre.

Innhold (klikk på linkene for video el lyd!)

Side 1:

Bee Gees - "Staying Alive"
Bee Gees - "How deep is your love"
Bee Gees - "Night Fever"
Bee Gees - "More than a woman"
Yvonne Elliman "If I can't have you"

Side 2:

Walter Murphy - "A fifth of Beethoven"
Tavares - "More than a woman"
David Shire - "Manhattan skyline"
Ralph MacDonald - "Calypso breakdown"

Side 3:

David Shire - "Night on disco mountain"
Kool & the gang - "Open sesame"
Bee Gees - "Jive talkin'"
Bee Gees - "You should be dancing"
KC & the sunshine band - "Boogie shoes"

Side 4:

David Shire - "Salsation"
MFSB - "K-Jee"
The Trammps - "Disco inferno"

Inni coveret - mange bilder av John Travolta i sitt ess. I hvit dress.

JAMES TAYLOR - IN THE POCKET

2008-11-05T16:03:00.001+01:00

Det passer fint å skrive om en James Taylor-plate i dag, ettersom han har vært veldig aktiv på demokratenes side i denne valgkampen - som så mange andre artister (Michael Franks, Stevie Wonder, Bruce Springsteen). Og i hans hjemstat North Carolina, en tradisjonell republikansk stat, ble resultatet svært så jevnt denne gangen.

Det er umulig å velge ut en favoritt blans han plater, for de er så fine alle sammen. Men den første jeg fant da jeg bladde gjennom samlingen min i dag, var "In the pocket", som virkelig har mange perler. "Shower the people", "Golden moments", "A junkie's lament", "Daddy's all gone"... Plata ble utgitt i 1976, og blant musikerne finner vi bl.a. Jim Keltner, Michael Brecker, Stevie Wonder, David Lindley, og selvfølgelig hans faste bassist Lee Sklar.

James har en vidunderlig stemme, skriver vakre melodier med fine tekster, og er nok den jeg liker aller aller best i denne genren. Å oppleve han live i konserthuset i april var stort.

Innhold:

Side A

Shower the people
A junkie's lament
Money machine
Slow burning love
Everybody has the blues
Daddy's all gone

Side B

Woman's gotta have it
Captain Jim's drunken dream
Don't be sad 'cause your sun is down
Nothing like a hundred miles
Family man
Golden moments

DOLLIE - FØRSTE AKT

2008-11-02T18:57:00.000+01:00

Dollies debutplate kom i 1980, da Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov var omtrent 17 år gamle. De ble kjent gjennom Halvsju, og kom med tre-fire plater i løpet av kort tid på tidlig 80-tall (bl.a. "Dollies dagbok" og "Rampelys").

Dette er pianobasert pop, stort sett akustisk med unntak av litt el-gitar i blant, og hørbart inspirert av Kate Bush såvel som ABBA. Tekstene er engasjerte, angriper sossete pappagutter ("Sov søtt, lille mann") og myten om at jenter bare skal være dukker og prinsesser ("Det var en gang"), og selv om de er sett fra en tenårings perspektiv, synes jeg de er temmelig modne og gjennomførte.

Musikalsk synes jeg dette er veldig bra - melodiene er små perler som er flott arrangert, de har dyktige musikere med seg, og speiler overgangen mellom 70- og 80-tall veldig bra (som f.eks. tostemt Pete Knutsen-gitar og popsaksofon av Knut Riisnæs, og ikke minst Bjørnovs piano).

Innhold:

Før pause:

Under snø
Sov søtt, lille mann
Det var en gang
Være eller ikke være
Dag og natt
Blackmailer
Alene i kveld

Etter pause:

Smil
Som i et skuespill
Si meg hvorfor
Østenfor måne, vestenfor sol
Hypnotisert
Adieu monsieur

BRAZILIAN CARNIVAL

2008-11-01T15:14:00.001+01:00

Første plate ut i denne bloggen er en jeg har omtalt et annet sted, nemlig "Brazilian Carnival". En god gammel klassiker fra svundne tider, litt usikker på når og hvor den ble kjøpt, men jeg tipper at det var pappa som kom hjem med den. Prislappene viser at den har kostet både 24,- og 15,-. Jeg antar at den endte opp med å gå for rundt en tier. Denne spilte vi mye hjemme da jeg var liten. Den er utgitt i 1970 på A&M Records, startet av easylistening-guru Herb Alpert i 1962.

Innhold:

Side A

Sergio Mendes & Brazil '66: "Like a lover"
Walter Wanderley Set: "Just my love and I"
Tamba Four: "Watch what happens"
Milton Nascimento: "Bridges"
Antonio Carlos Jobim: "Wave"

Side B

Bossa Rio: "Cancao da sal"
Tamba Four: "Slick"
Walter Wanderley Set: "Reach out for me"
Antonio Carlos Jobim: "Antigua"
Sergio Mendes & Brasil '66: "Day tripper"

Se opp for denne platen på loppemarkeder og bruktbutikker. En perfekt samling av bossanova-easylistening, mye fin koring og bra vokal.

2005-10-26T18:00:00.001+02:00