Dagens bursdagsbarn Paul McCartneys femte soloalbum kom i 1983 og var produsert av George Martin. Flere av låtene ble spilt inn samtidig som forrige album ("Tug of war" i 1981), og hadde samme musikere og produsent. En annen ting de har til felles, er en duett med en annen superstjerne. Stevie Wonder sang "Ebony and ivory" sammen med McCartney på "Tug of war", og Michael Jackson er med på "Say say say" på "Pipes of peace" (i tillegg til "The man").
Jeg kjøpte min på kassett i 1989, og fikk senere tak i LPen på et bakgårdssalg.
I tillegg til "Flowers in the dirt" er dette den McCartney-plata jeg har et sterkest forhold til. Paul McCartney har skrevet mange fine låter i sin karriere (bortsett fra alle de kjedelige, for de finnes også - men når han slår til, gjør han det med bravur), og det er ganske lett å høre hvilke Beatles-låter han har skrevet. Han var på en måte Beatles' Burt Bacharach, og det har han delvis videreført i solokarrieren sin.
Tittellåta er blant mine favoritter her, og selvfølgelig "Say say say", duetten med Michael Jackson, som var platas store hit. "Pipes" kom under et år etter "Thriller", så Michael Jacksons popularitet var enorm - og kanskje litt fersk i Norge - så videoen til denne låta ble faktisk vist på Dagsrevyen. Det var en av de første musikkvideoene jeg så, og jeg tror det var første gang jeg så Michael Jackson på tv - tidligere hadde jeg bare hørt låtene hans. (jeg var 8 og syntes han var veldig søt der han løp rundt med sixpence og jumpet opp på et lasteplan).
"The other me" er en typisk pauselåt, hverken eller, men setningen "I acted like a dustbin lid" har festet seg i hodet mitt (selv om jeg vanligvis aldri hører på tekster). "Keep under cover" er flott. Her synes jeg McCartney får vist fram sine gode vokalkunnskaper. Man kan også virkelig høre samarbeidet med George Martin i kombinasjonen typisk-McCartney-ompa-ompa-piano-og-bass og de nesten litt aggressive strykerne i mellomspillet mellom versene (og som underlag andre steder). Siste låt på side A er "So bad", som var b-siden på "Pipes"-singelen i England (og motsatt i USA!!). Fin låt, gjennomført sunget i falsett, noe han behersker bra (det vet vi jo også fra den vakre "Jenny Wren" fra 2005).
Side B åpner med en annen Jackson-duett, "The man", forøvrig veldig fin å gå i takt til. Fin låt, og det jeg kanskje liker aller best, er flirtingen med dur-akkorder der man venter moll. Kjent triks, men ikke mindre verdifullt av den grunn. Den slutter jo faktisk i dur også. Jeg lurer på om det er Denny Laine som spiller gitar her (eller er det muligens Paul selv?), men det er dessverre ikke oppgitt detaljer om hvem som spiller hvor. Resten av side B fortsetter nesten som en suite med låter som går litt over i hverandre. "Sweetest little show" er helt ok, "Average person" er en merkelig blanding av McCartney-piano og svensk dansband (=gittarbuggi på piano). "Hey hey" er instrumental, litt småtråkig men med noen fine rolige partier der bassen har melodien.
"Tug of peace" liker jeg ikke spesielt godt, jeg får ikke helt taket på den. Rare greier. Men siste låt, "Through our love" er en vakker McCartney-komposisjon som avrunder og fullfører det tittellåta åpnet plata med. Dette er sånt kritikerne synes er suppete, særlig de som mener at alt skal være nedstrippa. Her er det langt fra nedstrippa - det er mye koring, trompeter og horn og strykere; pompøst og fint.
Jeg tror "Pipes of peace" er en typisk plate som jeg hører på fra start til slutt, uten å tenke den så veldig oppdelt i låter - særlig side B. Jeg har ikke skilt dem i hodet mitt før akkurat nå. Og det er jo litt interessant at jeg godtar mer når jeg hører plata i sin helhet enn når jeg plukker den fra hverandre. Hadde noen sagt "hør, her er en av de nye låtene til Paul McCartney!" og spilt "Tug of peace" for meg helt uten sammenheng, ville jeg nok tro at Paul hadde gått på en smell.
Men alt i alt liker jeg altså plata godt, og synes den har flere fine glimt av McCartneys låtskriverkunst. Den tilhører jo rekka av nostalgiske plater, ettersom jeg knytter perioder av livet mitt sterkt til musikk.
Og Ringo Starr er jo med her. Og Steve Gadd.. (hvilket gjør dette til den fjerde Gadd-plata på rad jeg omtaler, og det er faktisk ikke planlagt!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar