PAT METHENY GROUP - STILL LIFE (TALKING)

Denne Grammyvinneren har jeg omtalt i min andre musikkblogg for flere år siden, men den fortjener virkelig en plass her også. Still Life (Talking) er en av de platene jeg er aller mest glad i, definitivt min yndlingsplate av Pat Metheny Group, og også den første av deres utgivelser som jeg la min elsk på. Den kom i 1987, og jeg fikk en opptakskassett fire år senere. Et par år etter kjøpte jeg den på vinyl på Ringstrøms antikvariat. 

Den minner meg om å være 16 år, høst, kanskje på besøk hos storesøster i byen (det var hun som spilte den inn på opptakskassett til meg), og å ha hamstra produkter på Body Shop. Siden lukt og musikk er det som aller mest framkaller stemninger og minner, særlig i kombinasjon, sitter jeg her og snuser på nettopp disse produktene fra Body Shop (som utrolig nok ble relansert for et par-tre år siden, flaks for nostalgiske meg!), og et agurk-ansiktsvann eller en dewberry-dusjsåpe er altså nok til å sende meg 21 år tilbake i tid når jeg hører på Pat. 

Første låt, "Minuano (six eight)" er nok den låta jeg liker aller best på plata. Åpningen er langsom, fin melodi med nydelig vokal og gitar, med synth som bakteppe + perkusjon, og en reprise der vokalistene har gått en oktav opp og synger i falsett så jeg får gåsehud - før de brasilianske tretakts-rytmene og den drivende bassen går i gang og melodien - som veksler så fint mellom dur og moll i Metheny-stil - kommer. Først i gitaren, deretter dobles melodien av sangerne. Så kommer første solo fra Pat, tre runder, og alle vi fans kan synge med hver eneste tone. Inn med sangerne på rundens siste mollstemte halvdel, og så kommer et break med piano og et melodisk slagverksinstrument og perkusjon, før synthen setter inn og bygger det hele opp til en eksplosiv finale med vokalister (en høy, en lav) og gitar på melodien igjen, og det hele avsluttes med lange grunntoner i vokalen mens akkordene skifter og bassen tar oss gjennom dur og moll. Det er så fint!

"So may it secretly begin" har en nydelig melodi, et litt mer langsomt tempo, fremdeles brasiliansk i rytmene - nesten et slags bossapreg. Fin pianosolo av Lyle Mays. Etter Pats solo, også sangbar, kommer vokalistene inn i falsett og synger melodien.  

"Last train home" er kanskje platas mest kjente låt. Trommene åpner og minner om et gammelt tog som kommer dampende forbi, og rytmen holder driven framover gjennom hele låta uten å ha så mye som en liten break. Pat spiller elektrisk, melodi og deretter solo. Tostemte sangere på et lite mellomparti, før vi er tilbake på melodien igjen. 

Side 2 åpner med med nok en latinolåt, "(It's just) talk". Hovedmelodi i moll, en fin sidemelodi i stadig modulerende dur. Vokalistene synger gjennom et par runder før Lyle sin pianosolo kommer, og den bygger seg opp til en finale med vokalistene og Pats synthgitar på toppen. 

"Third Wind" har et hurtig tempo med den lett gjenkjennelige Wertico-beaten. Den veksler mellom varianttonearter slik Pat elsker - går den egentlig i moll, har den gjerne dur-tonika. Sangerne er med på melodien før Pats solo kommer, etterfulgt av mye perkusjon og en slags B-del som nesten er afrikansk i både rytme og stil. Det bygger seg opp, mer og mer, og så kommer bruddet: Slagverk, bass og synth danner et nytt univers, piano og Wertico-cymbaler, en tretaktbasert rytme (12/8?), vokalister og synthgitar, modulerer og modulerer og låten har endret karakter. Synthgitarsolo mot slutten, og sangerne joiner han. 

"Distance" er en Lyle Mays-komposisjon med solo synthesizer etter hva jeg kan høre, mer stemning enn melodi, kanskje en liten følelse av pauseinnslag - før den går over i "In her family", en klassisk Metheny-komposisjon på alle måter. Dette er det nærmeste han kommer klassisk musikk - et klaverstykke med en inderlig melodi og etterhvert et følsomt og intenst arrangement i synthen som lager  et orkestralt bakteppe som fører tankene både til filmmusikk og de rolige satsene fra Rakhmaninovs klaverkonserter. Gitaren dobler melodien. 

Side A:

1. Minuano (six eight)
2. So may it secretly begin
3. Last train home

Side B: 

1. (It's just) talk
2. Third wind
3. Distance
4. In her family

Nå er det på tide med en ny Metheny-konsert igjen! Han turnerer med Chris Potter for tiden, det ville ikke vært meg i mot å oppleve. Foreløbig er det bare USA-datoer på lista, men jeg lever i håpet!

Her kan den kjøpes veldig billig hos play.com på cd - eller hva med å kjøpe den på vinyl?

JAMES TAYLOR - GORILLA

Det nærmer seg James Taylor-konsert i Oslo, og vi er midt inne i James-sesongen (februar-mars; en høyst personlig yndlingsårstid for James-lytting, selv om det også foregår rett som det er ellers i året. Interessant nok ble denne plata spilt inn i februar og mars det året jeg ble født). Jeg har tatt for meg In the Pocket og JT tidligere her i vinylbloggen, og nå er det tid for Gorilla, utgivelsen fra 1975. James var 27 år, og dette er hans sjette album. Han har alltid vært en produktiv mann.

Gorilla er en plate jeg blir mer og mer glad i. Musikerne er delvis hans trofaste band (Lee Sklar, Danny Kortchmar, Russ Kunkel), Jim Keltner gjør en gjesteopptreden, Crosby & Nash korer, det samme gjør James' daværende kone Carly Simon.

Plata åpner med "Mexico", en av albumets to største hiter, gladlåt med høy allsangfaktor. Deretter "Music", en nydelig, klassisk James-låt, med den melankolske melodiføringen og de harmoniske vendingene han er så god på. I broa flyttes melodien i tonearten en liten ters høyere opp, og løser seg fiffig opp igjen i løpet av tre-fire linjer. Steelgitar gir den et lite countrypreg, samtidig som Milt Hollands perkusjon adder en touch av Marvin Gayes "What's going on". Og apropos Marvin Gaye - neste låt er "How sweet it is (to be loved by you)", Motown-klassiker og millionselgende singel for Marvin i 1965. Stor hit for James, fin versjon, med en typisk brekete David Sanborn-solo.

Så. "Wandering". Denne er virkelig en av mine største, største favoritter. En enkel melodi, enkelt akkompagnert med James-gitar på sitt beste, James-koring på sitt beste, samt litt forsiktig trekkspill i bakgrunnen. En vemodig tekst, en nydelig melodi, som kvernet rundt og rundt i hodet mitt gjennom mitt livs aller tristeste dag for ikke så lenge siden.

Tittellåta "Gorilla" følger, og hadde denne vært pianobasert kunne det vært Gilbert O'Sullivan. Barpiano-stil uten piano, istedet gitar, ukulele og mandolin - og til og med klarinett. Siste låt på side A er "You make it easy", en annen av yndlingene mine på plata. En langsom tretakt, eller kan man si en enda langsommere 6/8? Dur-mollveksling i dominanten med forholdninger som skaper spenning. (Og Sanborn igjen; han har vel aldri vært min favoritt forresten)

Side B åpner med "I was a fool to care", en fin James-klassiker med elegant strykearrangement og trekkspill i tillegg til kompet og James' egen gitar. Deretter "Lighthouse", hvor det mest spennende kanskje er vokalharmoniene til Crosby & Nash, samt Randy Newman på et svært, svært sjeldent instrument: hornorgan. Åpenbart bygget for anledningen, og det er visstnok et slags analogt orgel med en lyd som høres bortimot ut som messingblåsere. Det låter bra! "Angry blues" er akkurat det det høres ut som, dog går den i dur, og er heldigvis ikke en shuffle-blues. Kor-bidrag fra Valerie Carter og Little Feats Lowell George.

Låta "Love songs" åpner med en sart og rolig klarinettmelodi akkompagnert av James' gitar, ikke ulik "Don't let me lonely tonight". Etter denne introen går låta i gang for alvor, nå med obo-obligat, lekker koring og ekstra perkusjon, steelgitar og windchimes. Låtas oppbygging er ikke A4, den har ingen ABACA-form i det hele tatt - snarere en slags gjennomkomponert melodi, eller i allefall variert strofisk form, med kvaliteter som hadde egnet seg på Broadway - og hos Burt Bacharach, med sine mange majer og mollseptimer og niere og ellevere. 100% James. Og helt til slutt: "Sarah Maria", skrevet til den ett år gamle datteren, en ganske ordinær liten melodi uten de helt spennende vendingene. Bare koselig og søt.

Kanonplate.

Side A:

1. Mexico
2. Music
3. How sweet it is (to be loved by you)
4. Wandering
5. Gorilla
6. You make it easy

Side B:

1. I was a fool to care
2. Lighthouse
3. Angry Blues
4. Love songs
5. Sarah Maria

Link til Spotify - men husk; kjøp den selv! Fysiske plater ruler.

WHITNEY HOUSTON - WHITNEY HOUSTON

Det er to år siden jeg plukka ut Whitney Houstons debutalbum til bunken "plater å skrive om i vinylbloggen". Nå føles det som en fin dag å fullføre dette innlegget. Whitney Houston, en av tidenes mest talentfulle sangere innen populærmusikken, døde i går.

Jeg fikk "Whitney Houston" i elleveårsgave av søsteren min i 1986, det året den virkelig slo igjennom her i Norge (året etter at den ble utgitt i USA). Den gikk til topps på salgslistene over hele verden. Singlene kom som perler på en snor, "Saving all my love for you", "How will I know" og "Greatest love of all". Totalt har plata solgt over 25 millioner på verdensbasis, noe som gjør den til en av tidenes mest solgte plater. Den ble produsert av superprodusent Narada Michael Walden.

Plata åpner med en nydelig ballade signert LaLa, "You give good love". Etter to linjer i første vers flytter hele melodien opp en liten ters, fra E-dur til G-dur, og ulikt andre låter som har brukt samme effekt, så løses den ikke opp og flyttes tilbake til E-dur igjen. Det betyr at etter refrenget og halve første vers i G-dur, flyttes melodien ytterligere en liten ters - opp til Bb-dur! Og dermed får Whitney allerede i første låt vist sitt omfang og sin flotte stemmeprakt. Denne låta nådde tredjeplass på Billboard.

Deretter en upbeat låt, "Thinking about you", skrevet av LaLa og Kashif. Tidsriktig er den i allefall! Melodisk er den ikke veldig spennende, men hun klarer å gjøre noe ut av det allikevel. Neste låt er mer spennende; "Someone for me", skrevet av Raymond Jones og Freddie Washington. Denne liker jeg nesten enda bedre nå enn jeg gjorde for 27 år siden. Fengende beat, septimakkord i grunntonen, nesten litt Prince-aktig. Men det fineste er den lille broa før refrenget, hvor melodien veksler mellom C-dur/a-moll i motsetning til resten av låta som går i A-dur. Igjen har de flyttet den opp en liten ters, men her gir det et litt vemodig mollpreg. Veldig fint, og definitivt noe som løfter låta opp fra "bare" en fengende groove med én akkord.

Så: "Saving all my love for you", en av hennes aller mest minneverdige hits. Opptaket fra David Letterman i 1985 der hun knapt 22 år gammel framfører denne med hele sitt hjerte og sin sjel, er til å gråte av. Det er en nydelig og tidløs soul-ballade skrevet av hitmaskin Michael Masser og Gerry Goffin, med en tekst om ulykkelig og umulig kjærlighet - og med tidsriktige saksofonbidrag fra Tom Scott. Her får hun virkelig vist sin glitrende stemmeprakt, da låta bygger seg opp til høydene på slutten - og toner ut igjen. Kanskje den aller vakreste låta fra første del av karrieren.

Til slutt på side A: "Nobody loves me like you do" i duett med Jermaine Jackson, Michaels storebror (og leadsinger i Jackson 5 ved siden av Michael). Låta er skrevet av James P. Dunne og Pamela Philips, og er ganske ordinær. Whitneys stemme overgår Jermaine sin, men de passer forsåvidt ganske godt sammen.

Side B åpner med superhiten "How will I know", platas mest dansbare låt. Den er skrevet av George Merrill og Shannon Rubicam, som også skrev "I wanna dance with somebody" på Whitneys neste album. Egentlig var den tiltenkt Janet Jackson, men hun takket nei - og Whitney overtok den etter litt finpussing av produsent Narada Michael Walden.

Deretter enda en underbar ballade av Michael Masser - denne gangen skrevet sammen med Jeffrey Osborne, "All at once". Whitney synger denne så nydelig og følelsesladet med sin modne ungpikestemme. Jeg er vanligvis mye mer opptatt av musikk enn av tekster, men denne teksten slo ned i meg som et lynnedslag for et par år siden. Jeg kunne jo låta ut og inn fra barndommen, hvert ord satt, men en dag jeg gikk til jobb var jeg ekstra mottagelig - og når man hører på iPod får man det servert veldig annerledes og mer rett i øret enn om man hører på kassett på pikerommet. Whitneys knuste hjerte over å ha blitt forlatt, og hennes følsomme tolkning av denne vemodige teksten fikk tårene til å fosse. Jeg tror det var tekstlinjene "All at once.. The smile that used to greet me, brightened someone else's day.... She took your smile away..." som vippet meg over. Hun var en stor tolker og formidler. Hun levde ut låtene sine.

Platas andre duett med Jermaine Jackson, "Take good care of my heart", er fin. Den er skrevet av Peter McCann og Steve Dorff, og er en mollstemt upbeat klassisk 80talls-låt. Good times. Nok en gang er det Whitney som briljerer og "vinner", selv om Jermaine synger flere takter enn henne. Jeg er ikke kjempefan av stemmen hans, men det funker bra allikevel.

"Greatest love of all" er en annen av hennes største hits gjennom tidene. Michael Masser er nok en gang opphavsmann, sammen med Linda Creed. Sistnevnte co-skrev også en av mine yndlingslåter, The Stylistics' "Betcha by Golly, wow", samt en hel del andre hits sammen med Thom Bell. Hun døde bare uker før Whitney nådde Billboard-toppen med denne låta. Hører man teksten og tenker på låtskriverens kamp mot kreften, og nå Whitneys egen kamp - og tap - er det vanskelig å holde tårene tilbake. Her er vokalen magisk.

Platas siste låt er den som ble spilt inn først. Duetten "Hold me" med Harold Melvin and the Blue Notes' Teddy Pendergrass ble utgitt på Pendergrass' plate i 1984, da Whitney var ganske ukjent. Senere ble den Whitneys debutsingle. Det er Masser og Creed som har skrevet denne også, og da betyr det at låta inneholder et spenstig toneartskifte. Her går den i D-dur, men hopper opp til G-dur halvveis i refrenget. Siden hopper den fram og tilbake i elegante arrangementer.

Side A:

1. You give good love

2. Thinking about you

3. Someone for me

4. Saving all my love for you

5. Nobody loves me like you do

Side B:

1. How will I know

2. All at once

3. Take good care of my heart

4. Greatest love of all

5. Hold me

Dette er en debutplate det står respekt av. Hun skrev ingen av låtene selv, men hun fremfører dem som om hun mener hvert eneste ord. Hennes "wailing" er ekte, den kommer som et resultat av teksten, og den oppfattes overhode ikke som et forsøk på å vise hvor teknisk flink hun er. Her har mange av dagens artister noe å lære. Det er følelser som må til - og er det ikke ekte, nytter det ikke, samme hvor mye man prøver.

Hvil i fred, kjære Whitney. Du var en av de aller, aller største.

(Link til Spotify. Men selvfølgelig skal man eie den fysisk!)