STEELY DAN - AJA

Klassiker-warning!!

"Aja" fra 1977 er kanskje den aller mest kjente Steely Dan-plata, og det er virkelig et sofistikert og velprodusert album på alle måter. Og det som har solgt mest, om jeg ikke tar helt feil. "Aja" har alt - gode melodier, fine harmonier, fin vokal og koring (stort sett Fagen selv + noen gjestekorister), dyktige studiomusikere - og det som kanskje preger dem aller mest; de fengende groovene. (og sikkert interessante tekster også, sånt glemmer jeg jo å lytte etter)

Plata åpner med "Black Cow", en dansbar og funky låt, nesten med litt discopreg. Deretter tittelkuttet "Aja", og dette er så hardkokt Steely Dan som det går an å bli. Pianopreget, slow og litt seig beat (Gadd), langt instrumentalparti før siste vers med bl.a. Wayne Shorter på tenorsax. Og en delvis mixolydisk melodiføring på et rikt harmonisk bakteppe. Tredje og siste låt på side A er "Deacon Blues", beat courtesy of Bernard Purdie - den går og går og går som et lokomotiv, akkurat sånn det skal være. Snur vi plata, kommer "Peg", hvor man ganske fort kan stadfeste hvem som korer - Michael McDonald. Ikke vanskelig å kjenne igjen. Jay Graydon spiller sologitar her, det har jeg aldri lagt merke til faktisk. I "Home at last" hører vi Purdie igjen - i sin klassiske verdensberømte half-time shuffle. "I got the news" er en festlig uptempo-sak med Ed Greene bak trommene, og til slutt "Josie" hvor Jim Keltner briljerer. Det var trommis man skulle blitt (og en gang ville bli). Side A:

1. Black Cow


2. Aja


3. Deacon Blues

Side B:

1. Peg


2. Home at Last


3. I Got the News


4. Josie

Jeg hørte Steely Dan på Stockholm Jazzfestival i 2007, og nå er det på tide å prøve å lokke dem tilbake til Skandinavia.

PAUL SIMON - ONE TRICK PONY

Plata One Trick Pony kom i 1980, og omtrent samtidig kom det en film med samme navn der Paul Simon spilte hovedrollen Jonah, en musiker med en smule motgang. Bandet til Paul Simon er også med, med fiktive navn.

Coverbildet på plata er sannsynligvis fra filmen. Bildene på innerposen også - vi ser Jonah sammen med kona si, med sønnen sin, og med bandet sitt. Steve Gadd har afro.



Dette er et flott konseptalbum med melodiske og gjennomkomponerte låter (visstnok i litt andre versjoner enn i filmen) fremført av et superband bestående av jazzmusikere (Eric Gale, Michael Brecker, Steve Gadd osv). Gadd putrer avgårde som et stødig lokomotiv, bassist Tony Levin groover, det er horn og strykere. Og Pauls stemme, vakker som alltid. Tre av låtene er upbeat, resten er klassisk Paul Simon-mellow. Det er dette han gjør aller best. Høydepunkt: "Jonah" og "Long Long Day" (som er en duett med Patti Austin).



Jeg er stor fan av Simon & Garfunkel som duo, men soloplatene til Paul Simon viser hvem av de to som har låtskrivertalentet. Samtidig synes jeg Garfunkel har gjort mye fint alene også, ikke minst med Jimmy Webbs låter på albumet "Watermark".


Svært lite av Paul Simon finnes på YouTube, så jeg legger herved ut en link til Spotify. Men der er det også med noen bonusspor, noe som på én måte er hyggelig men samtidig bryter med albumet som den enheten det var ment å være - så jeg anbefaler uansett å høre LPen.




Side A.

1. "Late in the Evening"



2. "That's Why God Made the Movies"



3. "One-Trick Pony"



4. "How the Heart Approaches What It Yearns"



5. "Oh, Marion"

Side B.

1. "Ace in the Hole"



2. "Nobody"



3. "Jonah"



4. "God Bless the Absentee"



5. "Long, Long Day"

Dette er musikk for sene kvelder. Og for tidlige morgener. I mine nesten-slengbukser og retro-Adidas-joggesko følte jeg meg som en student ved Columbia University skoleåret 1979-80 da jeg gikk til jobb med denne på øret her forleden. Vandrende oppover Broadway mot 116. gate.