18.06.2011

PAUL MCCARTNEY - PIPES OF PEACE


Dagens bursdagsbarn Paul McCartneys femte soloalbum kom i 1983 og var produsert av George Martin. Flere av låtene ble spilt inn samtidig som forrige album ("Tug of war" i 1981), og hadde samme musikere og produsent. En annen ting de har til felles, er en duett med en annen superstjerne. Stevie Wonder sang "Ebony and ivory" sammen med McCartney på "Tug of war", og Michael Jackson er med på "Say say say" på "Pipes of peace" (i tillegg til "The man").

Jeg kjøpte min på kassett i 1989, og fikk senere tak i LPen på et bakgårdssalg.

I tillegg til "Flowers in the dirt" er dette den McCartney-plata jeg har et sterkest forhold til. Paul McCartney har skrevet mange fine låter i sin karriere (bortsett fra alle de kjedelige, for de finnes også - men når han slår til, gjør han det med bravur), og det er ganske lett å høre hvilke Beatles-låter han har skrevet. Han var på en måte Beatles' Burt Bacharach, og det har han delvis videreført i solokarrieren sin.



Tittellåta er blant mine favoritter her, og selvfølgelig "Say say say", duetten med Michael Jackson, som var platas store hit. "Pipes" kom under et år etter "Thriller", så Michael Jacksons popularitet var enorm - og kanskje litt fersk i Norge - så videoen til denne låta ble faktisk vist på Dagsrevyen. Det var en av de første musikkvideoene jeg så, og jeg tror det var første gang jeg så Michael Jackson på tv - tidligere hadde jeg bare hørt låtene hans. (jeg var 8 og syntes han var veldig søt der han løp rundt med sixpence og jumpet opp på et lasteplan).

"The other me" er en typisk pauselåt, hverken eller, men setningen "I acted like a dustbin lid" har festet seg i hodet mitt (selv om jeg vanligvis aldri hører på tekster). "Keep under cover" er flott. Her synes jeg McCartney får vist fram sine gode vokalkunnskaper. Man kan også virkelig høre samarbeidet med George Martin i kombinasjonen typisk-McCartney-ompa-ompa-piano-og-bass og de nesten litt aggressive strykerne i mellomspillet mellom versene (og som underlag andre steder). Siste låt på side A er "So bad", som var b-siden på "Pipes"-singelen i England (og motsatt i USA!!). Fin låt, gjennomført sunget i falsett, noe han behersker bra (det vet vi jo også fra den vakre "Jenny Wren" fra 2005).



Side B åpner med en annen Jackson-duett, "The man", forøvrig veldig fin å gå i takt til. Fin låt, og det jeg kanskje liker aller best, er flirtingen med dur-akkorder der man venter moll. Kjent triks, men ikke mindre verdifullt av den grunn. Den slutter jo faktisk i dur også. Jeg lurer på om det er Denny Laine som spiller gitar her (eller er det muligens Paul selv?), men det er dessverre ikke oppgitt detaljer om hvem som spiller hvor. Resten av side B fortsetter nesten som en suite med låter som går litt over i hverandre. "Sweetest little show" er helt ok, "Average person" er en merkelig blanding av McCartney-piano og svensk dansband (=gittarbuggi på piano). "Hey hey" er instrumental, litt småtråkig men med noen fine rolige partier der bassen har melodien.

"Tug of peace" liker jeg ikke spesielt godt, jeg får ikke helt taket på den. Rare greier. Men siste låt, "Through our love" er en vakker McCartney-komposisjon som avrunder og fullfører det tittellåta åpnet plata med. Dette er sånt kritikerne synes er suppete, særlig de som mener at alt skal være nedstrippa. Her er det langt fra nedstrippa - det er mye koring, trompeter og horn og strykere; pompøst og fint.



Jeg tror "Pipes of peace" er en typisk plate som jeg hører på fra start til slutt, uten å tenke den så veldig oppdelt i låter - særlig side B. Jeg har ikke skilt dem i hodet mitt før akkurat nå. Og det er jo litt interessant at jeg godtar mer når jeg hører plata i sin helhet enn når jeg plukker den fra hverandre. Hadde noen sagt "hør, her er en av de nye låtene til Paul McCartney!" og spilt "Tug of peace" for meg helt uten sammenheng, ville jeg nok tro at Paul hadde gått på en smell.

Men alt i alt liker jeg altså plata godt, og synes den har flere fine glimt av McCartneys låtskriverkunst. Den tilhører jo rekka av nostalgiske plater, ettersom jeg knytter perioder av livet mitt sterkt til musikk.

Og Ringo Starr er jo med her. Og Steve Gadd.. (hvilket gjør dette til den fjerde Gadd-plata på rad jeg omtaler, og det er faktisk ikke planlagt!)

17.06.2011

AL JARREAU - JARREAU


Al Jarreaus popplater fra omkring 1980 inneholder en god del perler. Han beveger seg etterhvert mot det småskumle balansepunktet der produsent Jay Graydon lar synthesizerne erstatte ekte musikere (hvorfor gjør han det?? Han gjorde det med "Airplay for the planet" i 1993 og sitt JaR-prosjekt i 2008 - han er jo en storartet produsent og burde ha tilgang på ypperlige musikere!? Midi altså?!) - som på plata "High Crime" fra 1984. Flere fine låter, men med et klart mer syntetisk preg enn de tidligere platene, f.eks. Jarreau fra 1983. 1983 er nok vannskillet i westcoastmusikken mellom autentisk instrumentbruk og programmering/synthesizere. Men på "Jarreau" regjerer Jeff Porcaro og Steve Gadd, og det høres så uendelig godt.

Al Jarreaus stemme kler denne genren. Han har sånn feeling for og kjennskap til den, og har jo flere ganger vist hvilken rytmeboks han kan være - han former linjene og bidrar til grooven og er egentlig en vokal multiinstrumentalist. Vi skal være glade for at han ga opp social worker-karrieren og heller begynte å gi ut plater, relativt sent - han var midt i tredveåra da han slo igjennom.

Jeg hadde dette albumet på opptakskassett i min barndom, og kjøpte LPen brukt på en platebutikk i Santa Monica, L.A., i 1995. Prislappen står på ennå - $2.99.



La oss gå systematisk gjennom plata:
Den åpner med "Mornin'", en låt som sikkert samtlige kommersielle eller allround-radiokanaler har på sine morgenlister. De bør i allefall ha det, da det er en riktig happylåt signert Jarreau, David Foster og Graydon. Jeff Porcaro og Abe Laboriel holder grooven i gang på ypperste måte, Graydon tar seg av rytmegitaren, Foster spiller en klassisk tidlig 80talls-synthsolo, mens strykerne hele tiden ligger i bakgrunnen - en av de mange fine ting som hang igjen etter 70-tallet. "Boogie Down" er litt mer "fremoverrettet", men har heldigvis ekte blåsere. Her tror jeg det veksler mellom Gadd og programmering - foruten blåserne er det faktisk bare trommer og synth. Det er Michael Omartian som har skrevet den sammen med Jarreau, og det er også han som står for all programmering. Dette er kanskje den låta jeg liker minst på hele plata, derfor er det alltid veldig fint når neste låt kommer:

"I will be here for you" er rett og slett skrevet av Pages-medlemmene Richard Page, Steve George og John Lang. Hvorfor spilte de den aldri inn selv? Det er en klassisk, nydelig Pages-melodi, og jeg kan tenke meg Richard Page ville synge den vakkert. Men det gjør jammen Jarreau også. Gadd og Laboriel holder stø kurs. "Save me" er en Foster/Graydon/Jarreau-komposisjon, Gadd/Laboriel/Graydon tar seg av rytmen, og her har også Steve Porcaro kommet med programmering. Melodien beveger seg mellom toneartene slik Foster/Graydon gjerne gjør det, det er hverken modulasjoner eller sekvensering, men noe midt i mellom. Klassisk westcoast-grep.





Vi snur plata. "Step by step", skrevet av Jarreau/Tom Canning/Graydon, åpner med klassisk Porcaro-beat, mye blås og et catchy refreng. Jeg er som nevnt meget takknemlig over at blåserekka er tilstede, for synthblås fra den tiden er kanskje noe av det styggeste som finnes. "Black and blues" er også skrevet av sistnevnte trio, og er en av platas beste låter. Shufflegroove, en slags 12/8- 4/4-sak, der trioler gjør susen i omkvedet. Det løses opp til "vanlig" beat i det nydelige refrenget (er det et refreng eller en bridge?), og nettopp denne kombinasjonen fremhever begge deler. En låt med bare trioler ville blitt slitsomt. Uten trioler kunne denne låta risikere å bli litt kjedelig. Porcaro shuffler som bare Porcaro kan, Graydon er unormalt aktiv på gitaren til denne plata å være, og kjører tostemt gitarsolo og små riff her og der.
"Trouble in paradise" er skrevet av Greg Mathieson sammen med Graydon og Trevor Veitch. Den har et litt annet preg, bl.a. med litt handclapping-rytme og annerledes piano/rhodes-spill fra Mathieson. Verset kunne rett og slett ha vært en intro til en snill amerikansk familie-sitcom fra 1982 (Jeg hørte forøvrig Greg Mathieson på Baked Potato i L.A. i 1995, og han har vel vært i Oslo noen ganger også?).

Så kommer platas slowdance - "Not like this", skrevet av Jeremy Lubbock, som også spiller rhodes og har arrangert strykerne. Vakker låt, om enn ganske annerledes enn alt annet på plata. Men så, til slutt kommer "Love is waiting" - kanskje den aller beste låta. Jarreau/Canning/Graydon har skrevet den, Steve Gadd og Laboriel står nok en gang for grooven (som kanskje er platas herligste!!), samt Graydon på rytmegitar og Canning på piano/rhodes. Og blåserekka. Den sekvenseringa som egentlig ikke er sekvensering er også tilstede her; jeg tror kanskje det er et av de fremste Graydon-kjennetegnene. Perfekt avslutningslåt!




Side A:
  1. Mornin'
  2. Boogie down
  3. I will be here for you (Nitakungode milele)
  4. Save me

Side B:
  1. Step by step
  2. Black and blues
  3. Trouble in paradise
  4. Not like this
  5. Love is waiting
Oppsummert vil jeg si at dette er en svært vellykket og velprodusert plate, kanskje med unntak av et par overprogrammerte greier, men melodisk er den virkelig en av de fremste i genren. Takk og pris for at den kom dette året og ikke et par år senere.

Link til plata på Spotify (men man skal jo selvfølgelig kjøpe den selv).