AL JARREAU - L IS FOR LOVER

Denne er fra 1986, og i motsetning til "High Crime" fra 1984 er det ekte trommiser (dog keyboard-bass hele veien) og bittelitt mindre programmering her - fordi Jay Graydon ikke lenger er Jarreaus produsent? For min del låter dette i allefall mye bedre!

Jeg hadde mye av den på kassett da jeg var liten, det året den kom, og har veldig sommerlig forhold til denne plata. Jeg spiller den mye hver sommer nå, LPen ute i hagen på min bærbare platespiller, på spotify på vei til og fra jobb, på cd i bilen. Side A er absolutt bedre enn side B, selv om en av de beste låtene åpner side B. 

"Tell me what I gotta do" er en super åpner, med groovy og dansbar beat, og den som spiller (keyboard) bass er selveste Nile Rodgers fra Chic, som forøvrig også spiller gitar på det meste av plata. Låta er skrevet av Tom Keane, Jay Graydon og Mike Himelstein. Jeg liker harmoniseringa i verset. Moll-tonika, parallell-tonika-sjuer, parallell-subdominant-maj. Fin bridge også. Tittelsporet "L is for lover" (David Gamson / Green Gartside) har en litt annen karakter, dur-intro som flirter litt med moll, bridgen likeså, også et kanskje bittelitt kjedelig refreng som heller satser på at teksten med alle stedsnavnene gjør den fengende. London, Boston, Houston, Kingston. Og videre - Moscow, Glasgow, Rio, Tokyo, Sydney, Philly, Lisbon, Brooklyn. Jeg lærte mange av disse byene pga denne låta. 

"Says" er en litt mer klassisk Al Jarreau-låt (han har skrevet den sammen med Philippe Saisse) med den litt intense repetisjonen av et lite motiv som moduleres nedover og nedover, en fin effekt i seg selv, og som ender opp i en synkopert linje - helt i Jarreau-tradisjon, og med et fransk refreng innimellom. Hvordan motivet moduleres nedover varierer også litt fra gang til gang; kun halvtoner avgjør om vi er i samme toneart og bare har flyttet motivet til et annet sted i skalaen - eller om motivet er på samme sted, men i en annen toneart. Det er nok andre runde i hvert refreng hvor han gjør sistnevnte - og det er akkurat da han synger det på fransk. Fiffig. 

"Pleasure" (Robert Brookins / Tony Haynes) er groovy. Det aller beste med den låta er kordamene i refrenget. De er klassisk 80-talls-kordamer, slike man ikke hører lenger, som synger unisont med brøstklang og egentlig ikke så veldig pent. "O-oh woow-hooow, o-how..", til og med litt geitevibrato i blant. Digger det. Fin låt i seg selv også, dur-moll-variasjon i refrenget og mye 2-5-1 og maj og klassiske forløp. "Golden Girl" (Jimmy Felber) toner det hele ned før man snart må snu plata. Veldig typisk harmonisering her også, og modulasjoner via moll-dominant - tonika - subdominant-maj. Fin låt. Både pianosolo og gitarsolo, sistnevnte ved Nile Rodgers. 

Så snur vi, og der kommer en av platas høydepunkter - "Across the midnight sky", skrevet av Al Jarreau, Jay Graydon, og min helt Richard Page. En latinolåt med akkurat de samme harmoniske idéene som "Says" - det preger egentlig hele dette albumet, forsåvidt ganske interessant. Er det fordi Al digger det? Var det veldig moderne akkurat da? Denne låta krever ordentlig bassist, og heldigvis er Anthony Jackson der og sørger for akkurat det. Kanonlåt, veldig fengende. 

"(We got) telepathy" (Paul Bliss / Ian Prince) er litt mer i "High Crime"-retning, jeg får ikke helt taket på den. Veldig tidsriktig, den minner om svært mye annet fra nøyaktig samme år. "Give a little more lovin'" (Jonathan Butler / Simon May) er en helt ok men litt kjedelig 80talls-poplåt, men Jackson på bass gjør den litt mer spennende. "No ordinary romance" (Michael Gregory) er ganske annerledes, vet ikke helt hva jeg mener om den. Den passe forsåvidt inn, men ikke min favoritt. Siste låt er "Real tight", skrevet av Robbie Nebil / Brock Walsh / Mark Mueller og John Van Tongeren (sistnevnte var en av keyboardistene på Jay Graydons Planet-tour i 1994). En up-tempo-låt som avslutning på plata, funky, med synth-horns, og veldig basert omkring én akkord. I need a melody...

Som sagt, side A er veldig mye mer interessant enn side B. Men jeg spiller gjennom hele allikevel, den henger sammen i en helhet og er en av mine gjengangere om sommeren.  

Side A: 

1. Tell me what I gotta do
2. L is for lover
3. Says 
4. Pleasure
5. Golden Girl

Side B: 

1. Across the midnight sky
2. (We got) telepathy
3. Give a little more loving'
4. No ordinary romance
5. Real tight

Det kule med pent brukte gamle LPer er at bonusgreier kan ligge inne i coveret fremdeles. 

Live-singel og original tour poster. Yay!

JAMES TAYLOR - GORILLA

Det nærmer seg James Taylor-konsert i Oslo, og vi er midt inne i James-sesongen (februar-mars; en høyst personlig yndlingsårstid for James-lytting, selv om det også foregår rett som det er ellers i året. Interessant nok ble denne plata spilt inn i februar og mars det året jeg ble født). Jeg har tatt for meg In the Pocket og JT tidligere her i vinylbloggen, og nå er det tid for Gorilla, utgivelsen fra 1975. James var 27 år, og dette er hans sjette album. Han har alltid vært en produktiv mann.

Gorilla er en plate jeg blir mer og mer glad i. Musikerne er delvis hans trofaste band (Lee Sklar, Danny Kortchmar, Russ Kunkel), Jim Keltner gjør en gjesteopptreden, Crosby & Nash korer, det samme gjør James' daværende kone Carly Simon.

Plata åpner med "Mexico", en av albumets to største hiter, gladlåt med høy allsangfaktor. Deretter "Music", en nydelig, klassisk James-låt, med den melankolske melodiføringen og de harmoniske vendingene han er så god på. I broa flyttes melodien i tonearten en liten ters høyere opp, og løser seg fiffig opp igjen i løpet av tre-fire linjer. Steelgitar gir den et lite countrypreg, samtidig som Milt Hollands perkusjon adder en touch av Marvin Gayes "What's going on". Og apropos Marvin Gaye - neste låt er "How sweet it is (to be loved by you)", Motown-klassiker og millionselgende singel for Marvin i 1965. Stor hit for James, fin versjon, med en typisk brekete David Sanborn-solo.

Så. "Wandering". Denne er virkelig en av mine største, største favoritter. En enkel melodi, enkelt akkompagnert med James-gitar på sitt beste, James-koring på sitt beste, samt litt forsiktig trekkspill i bakgrunnen. En vemodig tekst, en nydelig melodi, som kvernet rundt og rundt i hodet mitt gjennom mitt livs aller tristeste dag for ikke så lenge siden.

Tittellåta "Gorilla" følger, og hadde denne vært pianobasert kunne det vært Gilbert O'Sullivan. Barpiano-stil uten piano, istedet gitar, ukulele og mandolin - og til og med klarinett. Siste låt på side A er "You make it easy", en annen av yndlingene mine på plata. En langsom tretakt, eller kan man si en enda langsommere 6/8? Dur-mollveksling i dominanten med forholdninger som skaper spenning. (Og Sanborn igjen; han har vel aldri vært min favoritt forresten)

Side B åpner med "I was a fool to care", en fin James-klassiker med elegant strykearrangement og trekkspill i tillegg til kompet og James' egen gitar. Deretter "Lighthouse", hvor det mest spennende kanskje er vokalharmoniene til Crosby & Nash, samt Randy Newman på et svært, svært sjeldent instrument: hornorgan. Åpenbart bygget for anledningen, og det er visstnok et slags analogt orgel med en lyd som høres bortimot ut som messingblåsere. Det låter bra! "Angry blues" er akkurat det det høres ut som, dog går den i dur, og er heldigvis ikke en shuffle-blues. Kor-bidrag fra Valerie Carter og Little Feats Lowell George.

Låta "Love songs" åpner med en sart og rolig klarinettmelodi akkompagnert av James' gitar, ikke ulik "Don't let me lonely tonight". Etter denne introen går låta i gang for alvor, nå med obo-obligat, lekker koring og ekstra perkusjon, steelgitar og windchimes. Låtas oppbygging er ikke A4, den har ingen ABACA-form i det hele tatt - snarere en slags gjennomkomponert melodi, eller i allefall variert strofisk form, med kvaliteter som hadde egnet seg på Broadway - og hos Burt Bacharach, med sine mange majer og mollseptimer og niere og ellevere. 100% James. Og helt til slutt: "Sarah Maria", skrevet til den ett år gamle datteren, en ganske ordinær liten melodi uten de helt spennende vendingene. Bare koselig og søt.

Kanonplate.

Side A:

1. Mexico
2. Music
3. How sweet it is (to be loved by you)
4. Wandering
5. Gorilla
6. You make it easy

Side B:

1. I was a fool to care
2. Lighthouse
3. Angry Blues
4. Love songs
5. Sarah Maria

Link til Spotify - men husk; kjøp den selv! Fysiske plater ruler.

PAGES - FUTURE STREET

Jeg gikk baklengs inn i Pages-historien. Mitt første møte med bandet var da jeg var 13 og kjøpte deres tredje og siste album. Deretter fikk jeg Future Street og debutalbumet på opptakskassett av en kompis. Future Street har jeg senere kjøpt brukt på LP, debuten har jeg på cd.

De er som tidligere nevnt svært gode låtskrivere, og Richard Page har en nydelig stemme uten begrensinger - det er ikke rart han har blitt brukt enormt mye som korist på andres plater. Jeg liker hans timbre. Like fin på uptempo-låter med litt mer rå vokal, som på de myke balladene der han lar falsetten skinne.

Gruppebilde fra 1979. Antall bandmedlemmer endret seg fra plate til plate - her har noen studiomusikere fått innvilget medlemskap. Har Richard Page krøllet håret? What's with the blouse?

Side 1 åpner med platas energiske poprock-alibi, "I do believe in you" - som til tross for sitt gitarpreg er en piano/keyboardbasert låt. Denne lå faktisk på Billboard i desember 1979. Mye vokal, mye gitarer. Rett over i westcoastklassikeren "The sailor's song" som groover avgårde på beste Porcaro-vis uten at det er en eneste Porcaro med på plata. Piano altså, hvilket pop-instrument! "Take my heart away" er en nydelig ballade som bare Richard Page kan skrive dem. Modulasjonen og falsetten i begynnelsen av refrenget gir meg gåsehud hver gang. Det er vemodig, av typen som fort kan fremkalle tårer uten at man er forberedt på det. (Sånn er musikk av og til, det er bare å overgi seg). Siste låt på side 1 er tittellåta "Future Street", en shufflelåt med interessante melodiføringer og harmonier i refrenget.

Side 2 er nesten enda finere enn side 1. Den åpner med opptakt i bassen, en akkord på keyboardet, og rett på Michael Breckers tenorsax med masse chorus. "Who's right, who's wrong" er en ekte westcoastklassiker, co-written av Kenny Loggins. Hele låtas "thing" ligger i de siste taktene på verset, der de har havnet i en slags Bbmaj7 - Ebmaj7 - Bbmaj7 og deretter modulerer over fra Ebmaj7 via en spenning i A-9 mens Richard crooner "Dooooon't you knoooow" i falsett og åpner opp i en deilig Dmaj7 (tror nok det er rom for en add9 der også). Slike partier gir meg tro på popmusikkguden. Fin solo av Brecker, gjentagelse av åpningsriffet, og over i siste refreng. Dette er en vellykket poplåt, på mange måter etter en oppskrift, men samtidig med disse nevnte Loggins/Pages-taktene som løfter den så fint.

"Chemistry" er en groovy uptempo-låt hvis melodi faktisk ikke er skrevet av Page. En tøff låt (som en annen norsk Richard Page-fan gjerne spille cover av på konsert) med mye gitar, men også med en av de kuleste minimoogsoloene jeg vet. Suggererende gitar/moog-riff på slutten bringer tankene til progrocken. Melodien til "Two people" er heller ikke skrevet av Page, men av Steve George - som også synger og beviser at han har en stemmeprakt som ikke bør stå altfor mye i skyggen av Page. Til slutt: "Keep on movin'", knallbra avslutningslåt med en slags discobeat som er veldig på. Blåserekke og mye keyboard gir låta ytterligere groove.

Innhold:

Side A:

1. I do believe in you
2. The sailor's song
3. Take my heart away
4. Future Street

Side B:

1. Who's right, who's wrong
2. Chemistry
3. Two people
4. Keep on movin'

Melodiene er primært skrevet av Richard Page, Steve George og Jerry Manfredi, mens tekstene i hovedsak er skrevet av Richard Page og John Lang.

Som mangeårig fan av Richard Page var det stort å få oppleve han på nært hold på Norwegian Wood i sommer (jeg stod helt ved scenen!), da han spilte bass med Ringo Starr.

Man bør ha denne plata på vinyl, men ettersom den ikke er lett å finne, kan man alltids lytte på Spotify i mellomtiden.

Pages altså, hvilket band. De fikk aldri noen stor kommersiell suksess, men har høy cred blant oss kjennere.

PAUL MCCARTNEY - PIPES OF PEACE

Dagens bursdagsbarn Paul McCartneys femte soloalbum kom i 1983 og var produsert av George Martin. Flere av låtene ble spilt inn samtidig som forrige album ("Tug of war" i 1981), og hadde samme musikere og produsent. En annen ting de har til felles, er en duett med en annen superstjerne. Stevie Wonder sang "Ebony and ivory" sammen med McCartney på "Tug of war", og Michael Jackson er med på "Say say say" på "Pipes of peace" (i tillegg til "The man").

Jeg kjøpte min på kassett i 1989, og fikk senere tak i LPen på et bakgårdssalg.

I tillegg til "Flowers in the dirt" er dette den McCartney-plata jeg har et sterkest forhold til. Paul McCartney har skrevet mange fine låter i sin karriere (bortsett fra alle de kjedelige, for de finnes også - men når han slår til, gjør han det med bravur), og det er ganske lett å høre hvilke Beatles-låter han har skrevet. Han var på en måte Beatles' Burt Bacharach, og det har han delvis videreført i solokarrieren sin.



Tittellåta er blant mine favoritter her, og selvfølgelig "Say say say", duetten med Michael Jackson, som var platas store hit. "Pipes" kom under et år etter "Thriller", så Michael Jacksons popularitet var enorm - og kanskje litt fersk i Norge - så videoen til denne låta ble faktisk vist på Dagsrevyen. Det var en av de første musikkvideoene jeg så, og jeg tror det var første gang jeg så Michael Jackson på tv - tidligere hadde jeg bare hørt låtene hans. (jeg var 8 og syntes han var veldig søt der han løp rundt med sixpence og jumpet opp på et lasteplan).

"The other me" er en typisk pauselåt, hverken eller, men setningen "I acted like a dustbin lid" har festet seg i hodet mitt (selv om jeg vanligvis aldri hører på tekster). "Keep under cover" er flott. Her synes jeg McCartney får vist fram sine gode vokalkunnskaper. Man kan også virkelig høre samarbeidet med George Martin i kombinasjonen typisk-McCartney-ompa-ompa-piano-og-bass og de nesten litt aggressive strykerne i mellomspillet mellom versene (og som underlag andre steder). Siste låt på side A er "So bad", som var b-siden på "Pipes"-singelen i England (og motsatt i USA!!). Fin låt, gjennomført sunget i falsett, noe han behersker bra (det vet vi jo også fra den vakre "Jenny Wren" fra 2005).



Side B åpner med en annen Jackson-duett, "The man", forøvrig veldig fin å gå i takt til. Fin låt, og det jeg kanskje liker aller best, er flirtingen med dur-akkorder der man venter moll. Kjent triks, men ikke mindre verdifullt av den grunn. Den slutter jo faktisk i dur også. Jeg lurer på om det er Denny Laine som spiller gitar her (eller er det muligens Paul selv?), men det er dessverre ikke oppgitt detaljer om hvem som spiller hvor. Resten av side B fortsetter nesten som en suite med låter som går litt over i hverandre. "Sweetest little show" er helt ok, "Average person" er en merkelig blanding av McCartney-piano og svensk dansband (=gittarbuggi på piano). "Hey hey" er instrumental, litt småtråkig men med noen fine rolige partier der bassen har melodien.

"Tug of peace" liker jeg ikke spesielt godt, jeg får ikke helt taket på den. Rare greier. Men siste låt, "Through our love" er en vakker McCartney-komposisjon som avrunder og fullfører det tittellåta åpnet plata med. Dette er sånt kritikerne synes er suppete, særlig de som mener at alt skal være nedstrippa. Her er det langt fra nedstrippa - det er mye koring, trompeter og horn og strykere; pompøst og fint.



Jeg tror "Pipes of peace" er en typisk plate som jeg hører på fra start til slutt, uten å tenke den så veldig oppdelt i låter - særlig side B. Jeg har ikke skilt dem i hodet mitt før akkurat nå. Og det er jo litt interessant at jeg godtar mer når jeg hører plata i sin helhet enn når jeg plukker den fra hverandre. Hadde noen sagt "hør, her er en av de nye låtene til Paul McCartney!" og spilt "Tug of peace" for meg helt uten sammenheng, ville jeg nok tro at Paul hadde gått på en smell.

Men alt i alt liker jeg altså plata godt, og synes den har flere fine glimt av McCartneys låtskriverkunst. Den tilhører jo rekka av nostalgiske plater, ettersom jeg knytter perioder av livet mitt sterkt til musikk.

Og Ringo Starr er jo med her. Og Steve Gadd.. (hvilket gjør dette til den fjerde Gadd-plata på rad jeg omtaler, og det er faktisk ikke planlagt!)

AL JARREAU - JARREAU

Al Jarreaus popplater fra omkring 1980 inneholder en god del perler. Han beveger seg etterhvert mot det småskumle balansepunktet der produsent Jay Graydon lar synthesizerne erstatte ekte musikere (hvorfor gjør han det?? Han gjorde det med "Airplay for the planet" i 1993 og sitt JaR-prosjekt i 2008 - han er jo en storartet produsent og burde ha tilgang på ypperlige musikere!? Midi altså?!) - som på plata "High Crime" fra 1984. Flere fine låter, men med et klart mer syntetisk preg enn de tidligere platene, f.eks. Jarreau fra 1983. 1983 er nok vannskillet i westcoastmusikken mellom autentisk instrumentbruk og programmering/synthesizere. Men på "Jarreau" regjerer Jeff Porcaro og Steve Gadd, og det høres så uendelig godt.

Al Jarreaus stemme kler denne genren. Han har sånn feeling for og kjennskap til den, og har jo flere ganger vist hvilken rytmeboks han kan være - han former linjene og bidrar til grooven og er egentlig en vokal multiinstrumentalist. Vi skal være glade for at han ga opp social worker-karrieren og heller begynte å gi ut plater, relativt sent - han var midt i tredveåra da han slo igjennom.

Jeg hadde dette albumet på opptakskassett i min barndom, og kjøpte LPen brukt på en platebutikk i Santa Monica, L.A., i 1995. Prislappen står på ennå - $2.99.



La oss gå systematisk gjennom plata: Den åpner med "Mornin'", en låt som sikkert samtlige kommersielle eller allround-radiokanaler har på sine morgenlister. De bør i allefall ha det, da det er en riktig happylåt signert Jarreau, David Foster og Graydon. Jeff Porcaro og Abe Laboriel holder grooven i gang på ypperste måte, Graydon tar seg av rytmegitaren, Foster spiller en klassisk tidlig 80talls-synthsolo, mens strykerne hele tiden ligger i bakgrunnen - en av de mange fine ting som hang igjen etter 70-tallet. "Boogie Down" er litt mer "fremoverrettet", men har heldigvis ekte blåsere. Her tror jeg det veksler mellom Gadd og programmering - foruten blåserne er det faktisk bare trommer og synth. Det er Michael Omartian som har skrevet den sammen med Jarreau, og det er også han som står for all programmering. Dette er kanskje den låta jeg liker minst på hele plata, derfor er det alltid veldig fint når neste låt kommer:

"I will be here for you" er rett og slett skrevet av Pages-medlemmene Richard Page, Steve George og John Lang. Hvorfor spilte de den aldri inn selv? Det er en klassisk, nydelig Pages-melodi, og jeg kan tenke meg Richard Page ville synge den vakkert. Men det gjør jammen Jarreau også. Gadd og Laboriel holder stø kurs. "Save me" er en Foster/Graydon/Jarreau-komposisjon, Gadd/Laboriel/Graydon tar seg av rytmen, og her har også Steve Porcaro kommet med programmering. Melodien beveger seg mellom toneartene slik Foster/Graydon gjerne gjør det, det er hverken modulasjoner eller sekvensering, men noe midt i mellom. Klassisk westcoast-grep.




Vi snur plata. "Step by step", skrevet av Jarreau/Tom Canning/Graydon, åpner med klassisk Porcaro-beat, mye blås og et catchy refreng. Jeg er som nevnt meget takknemlig over at blåserekka er tilstede, for synthblås fra den tiden er kanskje noe av det styggeste som finnes. "Black and blues" er også skrevet av sistnevnte trio, og er en av platas beste låter. Shufflegroove, en slags 12/8- 4/4-sak, der trioler gjør susen i omkvedet. Det løses opp til "vanlig" beat i det nydelige refrenget (er det et refreng eller en bridge?), og nettopp denne kombinasjonen fremhever begge deler. En låt med bare trioler ville blitt slitsomt. Uten trioler kunne denne låta risikere å bli litt kjedelig. Porcaro shuffler som bare Porcaro kan, Graydon er unormalt aktiv på gitaren til denne plata å være, og kjører tostemt gitarsolo og små riff her og der. "Trouble in paradise" er skrevet av Greg Mathieson sammen med Graydon og Trevor Veitch. Den har et litt annet preg, bl.a. med litt handclapping-rytme og annerledes piano/rhodes-spill fra Mathieson. Verset kunne rett og slett ha vært en intro til en snill amerikansk familie-sitcom fra 1982 (Jeg hørte forøvrig Greg Mathieson på Baked Potato i L.A. i 1995, og han har vel vært i Oslo noen ganger også?).

Så kommer platas slowdance - "Not like this", skrevet av Jeremy Lubbock, som også spiller rhodes og har arrangert strykerne. Vakker låt, om enn ganske annerledes enn alt annet på plata. Men så, til slutt kommer "Love is waiting" - kanskje den aller beste låta. Jarreau/Canning/Graydon har skrevet den, Steve Gadd og Laboriel står nok en gang for grooven (som kanskje er platas herligste!!), samt Graydon på rytmegitar og Canning på piano/rhodes. Og blåserekka. Den sekvenseringa som egentlig ikke er sekvensering er også tilstede her; jeg tror kanskje det er et av de fremste Graydon-kjennetegnene. Perfekt avslutningslåt!



Side A:

1. Mornin'
2. Boogie down
3. I will be here for you (Nitakungode milele)
4. Save me

Side B:

1. Step by step
2. Black and blues
3. Trouble in paradise
4. Not like this
5. Love is waiting

Oppsummert vil jeg si at dette er en svært vellykket og velprodusert plate, kanskje med unntak av et par overprogrammerte greier, men melodisk er den virkelig en av de fremste i genren. Takk og pris for at den kom dette året og ikke et par år senere.

Link til plata på Spotify (men man skal jo selvfølgelig kjøpe den selv).

STEELY DAN - AJA

Klassiker-warning!!

"Aja" fra 1977 er kanskje den aller mest kjente Steely Dan-plata, og det er virkelig et sofistikert og velprodusert album på alle måter. Og det som har solgt mest, om jeg ikke tar helt feil. "Aja" har alt - gode melodier, fine harmonier, fin vokal og koring (stort sett Fagen selv + noen gjestekorister), dyktige studiomusikere - og det som kanskje preger dem aller mest; de fengende groovene. (og sikkert interessante tekster også, sånt glemmer jeg jo å lytte etter)

Plata åpner med "Black Cow", en dansbar og funky låt, nesten med litt discopreg. Deretter tittelkuttet "Aja", og dette er så hardkokt Steely Dan som det går an å bli. Pianopreget, slow og litt seig beat (Gadd), langt instrumentalparti før siste vers med bl.a. Wayne Shorter på tenorsax. Og en delvis mixolydisk melodiføring på et rikt harmonisk bakteppe. Tredje og siste låt på side A er "Deacon Blues", beat courtesy of Bernard Purdie - den går og går og går som et lokomotiv, akkurat sånn det skal være. Snur vi plata, kommer "Peg", hvor man ganske fort kan stadfeste hvem som korer - Michael McDonald. Ikke vanskelig å kjenne igjen. Jay Graydon spiller sologitar her, det har jeg aldri lagt merke til faktisk. I "Home at last" hører vi Purdie igjen - i sin klassiske verdensberømte half-time shuffle. "I got the news" er en festlig uptempo-sak med Ed Greene bak trommene, og til slutt "Josie" hvor Jim Keltner briljerer. Det var trommis man skulle blitt (og en gang ville bli). Side A:

1. Black Cow


2. Aja


3. Deacon Blues

Side B:

1. Peg


2. Home at Last


3. I Got the News


4. Josie

Jeg hørte Steely Dan på Stockholm Jazzfestival i 2007, og nå er det på tide å prøve å lokke dem tilbake til Skandinavia.

PAUL SIMON - ONE TRICK PONY

Plata One Trick Pony kom i 1980, og omtrent samtidig kom det en film med samme navn der Paul Simon spilte hovedrollen Jonah, en musiker med en smule motgang. Bandet til Paul Simon er også med, med fiktive navn.

Coverbildet på plata er sannsynligvis fra filmen. Bildene på innerposen også - vi ser Jonah sammen med kona si, med sønnen sin, og med bandet sitt. Steve Gadd har afro.



Dette er et flott konseptalbum med melodiske og gjennomkomponerte låter (visstnok i litt andre versjoner enn i filmen) fremført av et superband bestående av jazzmusikere (Eric Gale, Michael Brecker, Steve Gadd osv). Gadd putrer avgårde som et stødig lokomotiv, bassist Tony Levin groover, det er horn og strykere. Og Pauls stemme, vakker som alltid. Tre av låtene er upbeat, resten er klassisk Paul Simon-mellow. Det er dette han gjør aller best. Høydepunkt: "Jonah" og "Long Long Day" (som er en duett med Patti Austin).



Jeg er stor fan av Simon & Garfunkel som duo, men soloplatene til Paul Simon viser hvem av de to som har låtskrivertalentet. Samtidig synes jeg Garfunkel har gjort mye fint alene også, ikke minst med Jimmy Webbs låter på albumet "Watermark".


Svært lite av Paul Simon finnes på YouTube, så jeg legger herved ut en link til Spotify. Men der er det også med noen bonusspor, noe som på én måte er hyggelig men samtidig bryter med albumet som den enheten det var ment å være - så jeg anbefaler uansett å høre LPen.




Side A.

1. "Late in the Evening"



2. "That's Why God Made the Movies"



3. "One-Trick Pony"



4. "How the Heart Approaches What It Yearns"



5. "Oh, Marion"

Side B.

1. "Ace in the Hole"



2. "Nobody"



3. "Jonah"



4. "God Bless the Absentee"



5. "Long, Long Day"

Dette er musikk for sene kvelder. Og for tidlige morgener. I mine nesten-slengbukser og retro-Adidas-joggesko følte jeg meg som en student ved Columbia University skoleåret 1979-80 da jeg gikk til jobb med denne på øret her forleden. Vandrende oppover Broadway mot 116. gate.

GINO VANNELLI - STORM AT SUNUP

Gino Vannelli ga ut plater jevnt og trutt gjennom hele min oppvekst, og selv om jeg hørte en og annen låt nå og da, oppdaget jeg han ikke for alvor før i 1997 da jeg hørte "Yonder Tree" fra 1995 i et selskap (Han spilte på Rockefeller i 1995 - men den kvelden prioriterte jeg å hilse på mine gamle venner i Toto). Kort etter kjøpte jeg "Storm at Sunup" fra 1975 på cd, og ble hekta. La meg bare si med én eneste gang at det ikke var coverbildet som gjorde utslaget. Jeg fikk sjansen til å høre høre Gino live i Oslo Konserthus vinteren 1999 etter at "Slow Love" kom ut, ei plate jeg i grunnen ikke har noe forhold til.

"Storm at Sunup" er hans tredje album, utgitt da han var 23 år. De to foregående, "Crazy Life" (1973) og "Powerful People" (1974) er også to strålende plater som jeg gjerne kunne ha skrevet om, og kanskje gjør jeg det senere. Men det var altså Storm at Sunup som var min første Gino-plate. Selve LPen kjøpte jeg åpenbart på Benni's på Aker Brygge for 45 kroner på et tidspunkt.

Plata er produsert av Gino og bror Joe, sønner av en kanadisk storbandmusiker. Gino spilte slagverk som barn, var svært interessert i musikk, begynte å skrive låter i en alder av 15 og fikk platekontrakt i RCA da han akkurat var ferdig med highschool. Men det var Herb Alpert som senere signet Gino på A&M, noe som førte til gjennombruddet.

70-tallsplatene til Gino Vannelli er delvis eksplosive i rytmer, groover og harmonier. Det er en slags pop-rock med sterke influenser fra jazz, delvis symfonisk, av og til i retning prog. Det er ikke enkelt å sette en hovedgenre på dem.

Min yndlingslåt er nok tittellåta, som plata åpner med. "Mama Coco" er også flott, og spor 1 på side 2 - "Where am I going" er virkelig klassisk Vannelli med sin 5/4-åpning som går over i 4/4 og latin-aktige rytmer når vokalen begynner. (Jeg blir alltid litt lattermild når han synger "What will I be like when my head is bare" - for jeg vet ikke om noen som har tjukkere hår enn Gino Vannelli. Ikke antydning til håravfall den dag i dag, såvidt jeg kan se.)

Låtene endrer ofte karakter, de kan starte forsiktig og avventende og bryte ut i eksplosive partier (sånn som "Storm at Sunup"), tones ned igjen kanskje bare med el-piano og vokal... og deretter kommer en kjempecrescendo etterfulgt av en lang saksofonsolo eller gitarsolo med intenst aktivt trommeakkompagnement. Det er her jeg får assosiasjoner til progrock, som f.eks. til King Crimsons "Red" som jo også er jazzinspirert. Det er melodiøst, sangbart og fengende, men absolutt ikke skrevet for å passe inn i den treminutters hardt formaterte "dette er snilt og provoserer ingen"-malen som man hører på radioens spillelister i dag, hvor man er livredd for å skremme bort potensielle lyttere.

Disse både instrumentalt og harmonisk pompøse arrangementene gir en svevende følelse, som at landskapet åpner seg - ikke ulikt det Pat Metheny gjør med sin Pat Metheny Group. Billedlig kan det sammenlignes med den klassiske åpningen av "Sound of Music" der man "flyr" oppover grønne åser, ganske tett inntil bakken, inntil man kommer til toppen og setter utfor - og har en diger dal under seg. Åpent landskap. Oversetter man dette til musikk, handler det ofte om refrenger med mange virkemidler, og i Gino Vannellis tilfelle er det ikke bare instrumentbruken, men også at han flytter melodien opp en liten ters eller ned en stor - slett ikke ukjent, men så inderlig herlig når noen behersker det så godt. Dur- og moll-veksling i høy grad. Og trommefills som om det stod om livet.


Side A:

1. Storm at Sunup
2. Love Me Now
3. Mama Coco
4. Father and Son

Side B:

1. Where Am I Going
2. Keep on Walking
3. Love is a Night
4. Gettin' High

Jeg vil også anbefale å se konsertopptak fra 70-tallet - det ligger en del på YouTube. Gino i trange hvite bukser med høyt liv og åpen skjorte - og ville damer som nærmest stormer scenen.

PETER ALLEN - BI-COASTAL

Peter Allen ble et nytt og gledelig bekjentskap for meg da Polygram i 1994 ga ut samlingen "West Coast Classics" - en slags "best of west coast"-plate som inneholdt låter med Jay Graydon, Bill Champlin, Brenda Russell, Bobby Caldwell, Gino Vannelli og flere. Peter Allen var representert med sin nydelige "Fly away", som han skrev sammen med David Foster og Carole Bayer Sager - sistnevnte virkelig en gudinne innen låtskriverkunsten. Senere har jeg lært at Peter Allen var en australsk sanger bosatt i USA, tidligere gift med Liza Minnelli, Oscar-vinnende for å ha skrevet en av de fineste sangene jeg vet - "Arthur's Theme (Best that you can do)" til filmen Arthur sammen med Burt Bacharach, Carole Bayer Sager og Christopher Cross (sistnevnte synger den).

Et halvt år etter West Coast Classics ble utgitt og jeg hørte Allen for første gang, kom jeg over tre kassetter (!) på en bruktbutikk i Santa Monica, LA - og kjøpte dem naturligvis. To av dem kostet $1.99, den tredje 0.99. En av disse var "Bi-coastal" fra 1980, som jeg fant i vinylutgave på et loppemarked for bare et par år siden. Den er vanskelig å få tak i, så jeg danset lykkelig hjemover med posen min.

Plata er produsert av David Foster, og dette var i det jeg mener er hans storhetsperiode - før han begynte med å rote seg bort i klissete Celine Dion-produksjoner. Omkring 1980 var Foster en knakende god låtskriver og produsent, og mye av det han tok i ble til westcoastgenre-gull (Airplay, for eksempel).

Foster har også co-written en del av låtene på denne plata, sammen med Peter Allen og Carole Baye Sager - og ellers har Allen skrevet resten alene eller sammen med et par andre for meg ukjente navn.

Navnene som absolutt IKKE er ukjente, er musikerne på denne plata. Her har vi helt sentrale studiomusikere som spiller på nesten alle pop-plater fra denne tiden - som mesteren (og mitt største ungdomsidol) Jeff Porcaro på trommer, bror Mike Porcaro (mitt nest-største ungdomsidol) på bass, Steve Lukather på gitar, Paulinho DaCosta på perkusjon, og ikke minst Pages-medlemmene Richard Page og Steve George på backing vocals - noe de som vanlig gjør helt utmerket.

Innhold:

Side A.

1. One step over the borderline
2. Fly away
3. Bi-Coastal
4. I don't go shopping
5. Hit in the heart

Side B.

1. I could really show you around
2. Somebody's angel
3. Simon
4. Pass this time
5. When this love affair is over

Dette er en fin plate, som definerer lydbildet fra 1980 på alle måter. Perfekt soundtrack på en nostalgisk lørdagskveld. Og jeg vil spesielt fremheve "Fly away" - den er en av de fineste låtene fra det året, helt klart.

JAMES TAYLOR - J.T.

James Taylor eier en stor del av mitt hjerte. Mange av hans plater finnes i min samling, både på vinyl og cd, deriblant In The Pocket. Den plata jeg har kanskje aller mest forhold til, er dog "J.T." - for det var den jeg oppdaget først.

Da jeg var omlag 14 år hadde jeg tilgang til en stor platesamling som var lagret i transit i et rom hjemme hos oss. Det var mange bæreposer og et par kasser fulle. Jeg pløyde meg gjennom, plukket ut noen utvalgte og spilte dem inn på kassett. Så vandret jeg rundt med min gule Sony sportswalkman og lyttet og lyttet og lyttet. Det var Kate Bush' "The Kick Inside", det var et par Jackson Browne-plater, og det var "J.T." Da jeg var 17, plukket jeg den fram på nytt. Da jeg var 19 kjøpte jeg "J.T" på cd. Og da jeg var 32 år, arvet jeg store deler av tidligere nevnte platesamlingen - så nå er den plata jeg opprinnelig hørte på, min.

På coveret ser vi et veldig fint portrett av James. En pen ung mann på 29 år som stirrer inn i kamera. Hans niende album, slett ikke verst til 29åring med store problemer å være.

Plata er variert, uptempo pop, mer balladepregete låter, en renspikka country (Bartender's blues), en countryrock (Honey don't leave LA), og en litt irriterende a cappella-aktig låt som jeg kan tenke meg har blitt covret på en del nachspiel (Traffic Jam). Den har kanskje ikke den interne røde tråden som mange av mine yndlingsplater har, men til gjengjeld er de fineste låtene her virkelig noe av det beste James har gjort.

Akkurat på denne tiden da jeg var 17, i februar-mars, gikk det en film ("Smooth talk" fra 1985 med en ung Laura Dern og Treat Williams) på NRKs nattkino en lørdag. Filmen i seg selv var nok ikke så minneverdig, men ene og alene på grunn av James spilte tre låter i filmen, var det noe som etset seg inn i meg - sløv sommerdag, tenåring, ingenting skjer, ingen venner er hjemme, egentlig litt kjedelig, men James og gitaren setter en stemning som gjør det hele så vemodig og fint. "Handy Man" var blant disse låtene. Og jeg husker følelsen av å være 17 og nyte sen vinter og tidlig vår når jeg hører den.

Yndlingslåter: "Handy Man", "Secret O'Life", "Terra Nova", "If I Keep My Heart Out Of Sight", "There We Are".

Hva er det som treffer meg så inderlig? Stemmen hans i seg selv er en av de fineste jeg vet, den går rett i hjertet hver eneste gang. Den gjør meg trygg. Melodiene er ofte melankolske, harmoniene nydelige. Gitarspillet likeså. Men totalen utgjør mer av disse elementene sammenlagt.

Det er vanskelig å sette ord på min opplevelse av James Taylor. De to konsertene jeg har vært på, er minner for livet.


Side A:

1. Your smiling face
2. There we are
3. Honey don't leave L.A.
4. Another grey morning
5. Bartender's blues
6. Secret o'life

Side B:

1. Handy man
2. I was only telling a lie
3. Looking for love on Broadway
4. Terra Nova
5. Traffic Jam
6. If I keep my heart out of sight

MICHAEL FRANKS - TIGER IN THE RAIN

Denne plata kjøpte jeg først på CD. Det var i Los Angeles i 1995, på en bruktplatebutikk på 3rd street promenade i Santa Monica. LPen kom jeg over nå nylig, og det var et gledelig kjøp. Fin å ha i begge medier. 

Michael Franks har en av verdens mykeste stemmer. Han er glad i katter og legger ut fine bilder av dyrene sine på hjemmesiden sin. Han er en av de få artistene som har tekster som virkelig passerer mitt "jeg hører på musikk dagen lang men tenker visst sjelden over tekstene"-filter. Michael Franks synger "Listening to Satie, we're living on the inside of our happiness". Fint! Hver verselinje på denne platen er skrevet på en clever og musikalsk måte. 

Denne plata kom i 1979 og regnes som et av Michael Franks mesterverk ("The art of tea" er en annen). Den er så gjennomført, det er bossanova og sløye akkorder og vakre melodier og jazzmusikere, og Michaels helbredende stemme som crooner seg gjennom de underfundige og fine tekstene. En virkelig helhetlig og gjennomprodusert plate; nåde den som setter cden på random play. And it takes me back... 

En fan av plata skrev følgende i sin anmeldelse på Amazon.com: 

"Its healing balm will soak deep into your soul and truly make you understand that Love is forever, no matter what the appearances may look like. "

Det kan jeg skrive under på. For meg og min elskede gjelder følgende:

"We fell in love listening to this record."

Innhold:

Side A

1. Sanpaku
2. When it's over
3. Living on the inside
4. Hideaway
5. Jardin Botanico

Side B

1. Underneath the apple tree
2. Tiger in the rain
3. Satisfaction guaranteed
4. Lifeline

THE DOORS - STRANGE DAYS

"Strange Days" er det andre albumet til The Doors, og det ble utgitt i september 1967 - i slutten på "The summer of love"; hippietidens høydepunkt. Antagelig det albumet de likte best selv, kanskje det mest kunstnerisk helstøpte og velproduserte, men også det som solgte dårligst. Ingen hit-singel. Klassisk eksempel på gjennomført plate.

The Doors ga beng i Californias folk-inspirerte rock, de hørte helst på Coltrane og moderne jazz, og brøt med rocketradisjonen/protokollen ved å droppe bassist. Soundet på denne plata er ganske annerledes enn debutplata, mer drømmende og mystisk. Og litt vanskeligere å få til live. Melodiene er interessante, noen av dem har nærmest et cabaret-aktig preg ("You're lost little girl", "People are strange", "I can't see your face in my mind"). Orgelet har en sentral rolle her. Manzarek var nok ingen virtuos, men spillet hans gir veldig fine effekter. Jim Morrisons stemme er på topp på denne plata - fra det mykeste myke til de mer skrikende brølene. Etter det gikk det nok nedover med han.

Jeg kjøpte min plate i niende klasse i den lokale platebutikken. Jeg hadde ikke hørt så mye annet enn kanskje "Light my fire" fra før, men hadde lånt mange rockehistoriebøker på biblioteket og var interessert i å sjekke ut nettopp The Doors. En stund etterpå kom filmen med Val Kilmer i hovedrollen som Jim Morrison, og jeg husker jeg var litt irritert over all hypen. Sånn er det når man er 15.

Innhold:

Side A

1. Strange days
2. You're lost little girl
3. Love me two times
4. Unhappy girl
5. Horse latitudes
6. Moonlight drive

Side B

1. People are strange
2. My eyes have seen you
3. I can't see your face in my mind
4. When the music's over

BEATLES - ABBEY ROAD

En riktig klassiker i dag: 

Hva kan man si om Abbey Road? En hel tjukk avhandling. Det er jo The Beatles' svanesang - den ble spilt inn etter Let it Be, selv om sistnevnte kom ut senere. Beatles var i studio samtidig for første gang på lenge, og var enige om å sette konfliktene til side for å spille inn en plate sånn som de pleide å gjøre i gamle dager. Og de visste det var for siste gang. Det ble et av de mest populære albumene deres, og er det sannsynligvis fremdeles. Den er en juvel i min samling og et must på vinyl. CD funker bare ikke. 

Side A er en rekke enkeltstående låter med vidt forskjellig karakter, og side B er mer preget av en 16minutters suite - hvor låtene stort sett henger sammen. På denne platen finner vi George Harrisons eneste A-sidesingel med Beatles ("Something"), en relativt typisk gladlåt fra Ringo ("Octopus' garden"), typisk McCartney-nonsense ("Maxwell's silver hammer"), tidlig bruk av moog ( "I want you" og "Because"), Beethoven-innflytelse ("Because"), Ringo Starrs eneste trommesolo ("The end"), Beatles' nest lengste innspilte låt ("I want you" - bare "Revolution No. 9" er lenger), trestemt vokal som er triplet til ni stemmer ("Because"), og en lang gitarsolo mot slutten av plata ("The end") som er sammensatt av tre ulike gitarister og deres svært ulike stiler: George, Paul og John. 

Og helt til slutt i "The end", som jeg egentlig anser som slutten på hele Beatles, er følgende vemodige linje: 

"And in the end, the love you take is equal to the love you make"

Så var det over. 
Innhold:

Side A. 

1. Come together
2. Something
3. Maxwell's silver hammer
4. Oh! Darling
5. Octopus' garden
6. I want you (she's so heavy)

Side B.

1. Here comes the sun
2. Because
3. You never give me your money
4. Sun king
5. Mean mr. Mustard
6. Polythene Pam
7. She came in through the bathroom window
8. Golden slumbers
9. Carry that weight
10. The end 
11. (Her Majesty)

PAGES - PAGES

Pages ga ut denne perlen i 1981, og det var deres tredje og siste plate under dette bandnavnet. De hadde aldri stor kommersiell suksess, men har alltid hatt en høy stjerne i westcoastpop-miljøene. Plata er produsert av Jay Graydon som i perioder har vært en riktig kong Midas med sine prosjekter, og en rekke studiomusikere bidrar: Den store Jeff Porcaro (trommer), Abraham Laboriel (bass), Vinnie Colaiuta (trommer), Paulinho da Costa (perkusjon), samt Jay selv med sine tostemte gitarlinjer. Det er mye tangentinstrumenter, noe som gjerne faller i smak hos meg; flygel og rhodes, og spesielt minimoog.

"You need a hero" åpner plata med den helt uimotståelige Porcaro-grooven og et lite minimoog-riff som kommer igjen mot slutten av låta etter et instrumentalparti. Denne låta var mitt første møte med bandet, og det vil jeg kalle en pangstart. Den er på en måte hele Pages' produksjon komprimert i én låt, og derfor svært representativ. "Tell me" er også en fin låt der Pages vokal får vist seg fra flere sider, ikke minst den nydelige falsetten i refrenget (- som forøvrig har endret taktart til 3 + 3 - eller er det 4 + 2?). "O.C.O.E" er en ganske typisk groovy uptempo-Pages-låt, med Vinnie Colaiuta bak trommene. "Come on home" er en av platas store ballader, Porcaro igjen, vakker vokal fra Page, litt søplete men tidsriktig saxtone fra Tom Scott, hvis siste to takter av soloen har den klassiske, klassiske westcoast-figuren med et lite motiv som moduleres og flyttes gjennom en kjapp akkordprogresjon, en slags sekvensering - denne kunne like gjerne vært spilt på gitar av Jay Graydon eller på rhodes av en eller annen - for så å munne ut i siste refreng. Nydelig låt.

Vi snur plata. Første låt på side 2 er "Sesatia", en mer gitarbasert shuffle-låt, også med Colaiuta bak trommene. Spennende akkorder i refrenget, hvor Pages og George synger trestemt i falsett. "Only a dreamer" er en annen av mine store Pages-favoritter, fin og litt vemodig poplåt i moll med mye Graydon-gitar, og nok en låt hvor Richards stemme kommer til sin rett. Og nok en gang følger de oppskriften der den lille introen kommer på nytt etter gitarsoloen, før siste runde med refrenger - åpenbart en oppskrift som funker bra hos Pages (og mange andre). Neste låt, "Automatic", er en mer rockepreget og rask låt, pianobasert og delvis i en slags 7-takt (4+3), ikke den låta som fenger mest hos meg igrunnen, men helt ok allikevel. Page får testet sine rockeskrik, og det er en morsom kontrast til silkerøsten vi er så vant til. Den kommer han tilbake til i neste låt, "Fearless", en av mine yndlinger. Mange fine harmonier, vers i dur med subdominant i moll, litt mer gass i refrenget + Graydon-gitarriff, maj-akkorder og falsett. Siste låt på plata er den nydelige "Midnight angel" hvor Richard Page spiller flygel, etterhvert akkompagnert av Steve George på synth - og Al Jarreau som imiterer en fløyte! Akk, søte ungdomstid, hvor du ble akkompagnert av denne plata.

Jeg kjøpte min da jeg akkurat var fylt 13, høsten i sjuende klasse, etter tips fra en bekjent. Den stod i høyst interessante Nice Price-kurven hos den lokale platebutikken som egentlig var en fotobutikk, og kostet derfor 49,50. Det var love at first gjennomhøring.

Pages-gutta er gode låtskrivere. Det beviste de både med denne og de to foregående platene.

Innhold:

Side A.

1. You need a hero
2. Tell me
3. O.C.O.E
4. Come on home

Side B.

1. Sesatia
2. Only a dreamer
3. Automatic
4. Fearless
5. Midnight angel