29.10.2011

PAGES - FUTURE STREET

Jeg gikk baklengs inn i Pages-historien. Mitt første møte med bandet var da jeg var 13 og kjøpte deres tredje og siste album. Deretter fikk jeg Future Street og debutalbumet på opptakskassett av en kompis. Future Street har jeg senere kjøpt brukt på LP, debuten har jeg på cd.

De er som tidligere nevnt svært gode låtskrivere, og Richard Page har en nydelig stemme uten begrensinger - det er ikke rart han har blitt brukt enormt mye som korist på andres plater. Jeg liker hans timbre. Like fin på uptempo-låter med litt mer rå vokal, som på de myke balladene der han lar falsetten skinne.

Gruppebilde fra 1979. Antall bandmedlemmer endret seg fra plate til plate - her har noen studiomusikere fått innvilget medlemskap. Har Richard Page krøllet håret? What's with the blouse?

Side 1 åpner med platas energiske poprock-alibi, "I do believe in you" - som til tross for sitt gitarpreg er en piano/keyboardbasert låt. Denne lå faktisk på Billboard i desember 1979. Mye vokal, mye gitarer. Rett over i westcoastklassikeren "The sailor's song" som groover avgårde på beste Porcaro-vis uten at det er en eneste Porcaro med på plata. Piano altså, hvilket pop-instrument! "Take my heart away" er en nydelig ballade som bare Richard Page kan skrive dem. Modulasjonen og falsetten i begynnelsen av refrenget gir meg gåsehud hver gang. Det er vemodig, av typen som fort kan fremkalle tårer uten at man er forberedt på det. (Sånn er musikk av og til, det er bare å overgi seg). Siste låt på side 1 er tittellåta "Future Street", en shufflelåt med interessante melodiføringer og harmonier i refrenget.

Side 2 er nesten enda finere enn side 1. Den åpner med opptakt i bassen, en akkord på keyboardet, og rett på Michael Breckers tenorsax med masse chorus. "Who's right, who's wrong" er en ekte westcoastklassiker, co-written av Kenny Loggins. Hele låtas "thing" ligger i de siste taktene på verset, der de har havnet i en slags Bbmaj7 - Ebmaj7 - Bbmaj7 og deretter modulerer over fra Ebmaj7 via en spenning i A-9 mens Richard crooner "Dooooon't you knoooow" i falsett og åpner opp i en deilig Dmaj7 (tror nok det er rom for en add9 der også). Slike partier gir meg tro på popmusikkguden. Fin solo av Brecker, gjentagelse av åpningsriffet, og over i siste refreng. Dette er en vellykket poplåt, på mange måter etter en oppskrift, men samtidig med disse nevnte Loggins/Pages-taktene som løfter den så fint.

"Chemistry" er en groovy uptempo-låt hvis melodi faktisk ikke er skrevet av Page. En tøff låt (som en annen norsk Richard Page-fan gjerne spille cover av på konsert) med mye gitar, men også med en av de kuleste minimoogsoloene jeg vet. Suggererende gitar/moog-riff på slutten bringer tankene til progrocken. Melodien til "Two people" er heller ikke skrevet av Page, men av Steve George - som også synger og beviser at han har en stemmeprakt som ikke bør stå altfor mye i skyggen av Page. Til slutt: "Keep on movin'", knallbra avslutningslåt med en slags discobeat som er veldig . Blåserekke og mye keyboard gir låta ytterligere groove.


Innhold:

Side A:
  1. I do believe in you
  2. The sailor's song
  3. Take my heart away
  4. Future Street

Side B:
  1. Who's right, who's wrong
  2. Chemistry
  3. Two people
  4. Keep on movin'


Melodiene er primært skrevet av Richard Page, Steve George og Jerry Manfredi, mens tekstene i hovedsak er skrevet av Richard Page og John Lang.

Som mangeårig fan av Richard Page var det stort å få oppleve han på nært hold på Norwegian Wood i sommer (jeg stod helt ved scenen!), da han spilte bass med Ringo Starr.

Man bør ha denne plata på vinyl, men ettersom den ikke er lett å finne, kan man alltids lytte på Spotify i mellomtiden.


Pages altså, hvilket band. De fikk aldri noen stor kommersiell suksess, men har høy cred blant oss kjennere.

2 kommentarer:

Jonas Ellingsen sa...

Så flott og innsiktsfullt skrevet om denne musikalske perlen :-)
Har Pages' første og siste på vinyl - og skulle gjerne hatt denne også.

Vil bare legge til at norske Ole Børud holder tradisjonen i live. I sine beste øyeblikk berører han magien vi finner på de tre utgivelsene til Pages.


Bach - Beegees sa...

Takk for det! Ole er ca den største Pages-fanen jeg kjenner, flere omtaler av hans konserter (med Pages-innhold) i musikkbloggen min - http://bach-beegees.blogspot.com.