21.06.14

AL JARREAU - L IS FOR LOVER





Denne er fra 1986, og i motsetning til "High Crime" fra 1984 er det ekte trommiser (dog keyboard-bass hele veien) og bittelitt mindre programmering her - fordi Jay Graydon ikke lenger er Jarreaus produsent? For min del låter dette i allefall mye bedre!

Jeg hadde mye av den på kassett da jeg var liten, det året den kom, og har veldig sommerlig forhold til denne plata. Jeg spiller den mye hver sommer nå, LPen ute i hagen på min bærbare platespiller, på spotify på vei til og fra jobb, på cd i bilen. Side A er absolutt bedre enn side B, selv om en av de beste låtene åpner side B. 

"Tell me what I gotta do" er en super åpner, med groovy og dansbar beat, og den som spiller (keyboard) bass er selveste Nile Rodgers fra Chic, som forøvrig også spiller gitar på det meste av plata. Låta er skrevet av Tom Keane, Jay Graydon og Mike Himelstein. Jeg liker harmoniseringa i verset. Moll-tonika, parallell-tonika-sjuer, parallell-subdominant-maj. Fin bridge også. Tittelsporet "L is for lover" (David Gamson / Green Gartside) har en litt annen karakter, dur-intro som flirter litt med moll, bridgen likeså, også et kanskje bittelitt kjedelig refreng som heller satser på at teksten med alle stedsnavnene gjør den fengende. London, Boston, Houston, Kingston. Og videre - Moscow, Glasgow, Rio, Tokyo, Sydney, Philly, Lisbon, Brooklyn. Jeg lærte mange av disse byene pga denne låta. 

"Says" er en litt mer klassisk Al Jarreau-låt (han har skrevet den sammen med Philippe Saisse) med den litt intense repetisjonen av et lite motiv som moduleres nedover og nedover, en fin effekt i seg selv, og som ender opp i en synkopert linje - helt i Jarreau-tradisjon, og med et fransk refreng innimellom. Hvordan motivet moduleres nedover varierer også litt fra gang til gang; kun halvtoner avgjør om vi er i samme toneart og bare har flyttet motivet til et annet sted i skalaen - eller om motivet er på samme sted, men i en annen toneart. Det er nok andre runde i hvert refreng hvor han gjør sistnevnte - og det er akkurat da han synger det på fransk. Fiffig. 

"Pleasure" (Robert Brookins / Tony Haynes) er groovy. Det aller beste med den låta er kordamene i refrenget. De er klassisk 80-talls-kordamer, slike man ikke hører lenger, som synger unisont med brøstklang og egentlig ikke så veldig pent. "O-oh woow-hooow, o-how..", til og med litt geitevibrato i blant. Digger det. Fin låt i seg selv også, dur-moll-variasjon i refrenget og mye 2-5-1 og maj og klassiske forløp. "Golden Girl" (Jimmy Felber) toner det hele ned før man snart må snu plata. Veldig typisk harmonisering her også, og modulasjoner via moll-dominant - tonika - subdominant-maj. Fin låt. Både pianosolo og gitarsolo, sistnevnte ved Nile Rodgers. 



Så snur vi, og der kommer en av platas høydepunkter - "Across the midnight sky", skrevet av Al Jarreau, Jay Graydon, og min helt Richard Page. En latinolåt med akkurat de samme harmoniske idéene som "Says" - det preger egentlig hele dette albumet, forsåvidt ganske interessant. Er det fordi Al digger det? Var det veldig moderne akkurat da? Denne låta krever ordentlig bassist, og heldigvis er Anthony Jackson der og sørger for akkurat det. Kanonlåt, veldig fengende. 

"(We got) telepathy" (Paul Bliss / Ian Prince) er litt mer i "High Crime"-retning, jeg får ikke helt taket på den. Veldig tidsriktig, den minner om svært mye annet fra nøyaktig samme år. "Give a little more lovin'" (Jonathan Butler / Simon May) er en helt ok men litt kjedelig 80talls-poplåt, men Jackson på bass gjør den litt mer spennende. "No ordinary romance" (Michael Gregory) er ganske annerledes, vet ikke helt hva jeg mener om den. Den passe forsåvidt inn, men ikke min favoritt. Siste låt er "Real tight", skrevet av Robbie Nebil / Brock Walsh / Mark Mueller og John Van Tongeren (sistnevnte var en av keyboardistene på Jay Graydons Planet-tour i 1994). En up-tempo-låt som avslutning på plata, funky, med synth-horns, og veldig basert omkring én akkord. I need a melody...

Som sagt, side A er veldig mye mer interessant enn side B. Men jeg spiller gjennom hele allikevel, den henger sammen i en helhet og er en av mine gjengangere om sommeren.  

Side A: 

  1. Tell me what I gotta do
  2. L is for lover
  3. Says 
  4. Pleasure
  5. Golden Girl
Side B: 
  1. Across the midnight sky
  2. (We got) telepathy
  3. Give a little more loving'
  4. No ordinary romance
  5. Real tight






Det kule med pent brukte gamle LPer er at bonusgreier kan ligge inne i coveret fremdeles. 
Live-singel og original tour poster. Yay!


30.09.12

PAT METHENY GROUP - STILL LIFE (TALKING)

Denne Grammyvinneren har jeg omtalt i min andre musikkblogg for flere år siden, men den fortjener virkelig en plass her også. Still Life (Talking) er en av de platene jeg er aller mest glad i, definitivt min yndlingsplate av Pat Metheny Group, og også den første av deres utgivelser som jeg la min elsk på. Den kom i 1987, og jeg fikk en opptakskassett fire år senere. Et par år etter kjøpte jeg den på vinyl på Ringstrøms antikvariat. 

Den minner meg om å være 16 år, høst, kanskje på besøk hos storesøster i byen (det var hun som spilte den inn på opptakskassett til meg), og å ha hamstra produkter på Body Shop. Siden lukt og musikk er det som aller mest framkaller stemninger og minner, særlig i kombinasjon, sitter jeg her og snuser på nettopp disse produktene fra Body Shop (som utrolig nok ble relansert for et par-tre år siden, flaks for nostalgiske meg!), og et agurk-ansiktsvann eller en dewberry-dusjsåpe er altså nok til å sende meg 21 år tilbake i tid når jeg hører på Pat. 


Første låt, "Minuano (six eight)" er nok den låta jeg liker aller best på plata. Åpningen er langsom, fin melodi med nydelig vokal og gitar, med synth som bakteppe + perkusjon, og en reprise der vokalistene har gått en oktav opp og synger i falsett så jeg får gåsehud - før de brasilianske tretakts-rytmene og den drivende bassen går i gang og melodien - som veksler så fint mellom dur og moll i Metheny-stil - kommer. Først i gitaren, deretter dobles melodien av sangerne. Så kommer første solo fra Pat, tre runder, og alle vi fans kan synge med hver eneste tone. Inn med sangerne på rundens siste mollstemte halvdel, og så kommer et break med piano og et melodisk slagverksinstrument og perkusjon, før synthen setter inn og bygger det hele opp til en eksplosiv finale med vokalister (en høy, en lav) og gitar på melodien igjen, og det hele avsluttes med lange grunntoner i vokalen mens akkordene skifter og bassen tar oss gjennom dur og moll. Det er så fint!

"So may it secretly begin" har en nydelig melodi, et litt mer langsomt tempo, fremdeles brasiliansk i rytmene - nesten et slags bossapreg. Fin pianosolo av Lyle Mays. Etter Pats solo, også sangbar, kommer vokalistene inn i falsett og synger melodien.  


"Last train home" er kanskje platas mest kjente låt. Trommene åpner og minner om et gammelt tog som kommer dampende forbi, og rytmen holder driven framover gjennom hele låta uten å ha så mye som en liten break. Pat spiller elektrisk, melodi og deretter solo. Tostemte sangere på et lite mellomparti, før vi er tilbake på melodien igjen. 




Side 2 åpner med med nok en latinolåt, "(It's just) talk". Hovedmelodi i moll, en fin sidemelodi i stadig modulerende dur. Vokalistene synger gjennom et par runder før Lyle sin pianosolo kommer, og den bygger seg opp til en finale med vokalistene og Pats synthgitar på toppen. 

"Third Wind" har et hurtig tempo med den lett gjenkjennelige Wertico-beaten. Den veksler mellom varianttonearter slik Pat elsker - går den egentlig i moll, har den gjerne dur-tonika. Sangerne er med på melodien før Pats solo kommer, etterfulgt av mye perkusjon og en slags B-del som nesten er afrikansk i både rytme og stil. Det bygger seg opp, mer og mer, og så kommer bruddet: Slagverk, bass og synth danner et nytt univers, piano og Wertico-cymbaler, en tretaktbasert rytme (12/8?), vokalister og synthgitar, modulerer og modulerer og låten har endret karakter. Synthgitarsolo mot slutten, og sangerne joiner han. 


"Distance" er en Lyle Mays-komposisjon med solo synthesizer etter hva jeg kan høre, mer stemning enn melodi, kanskje en liten følelse av pauseinnslag - før den går over i "In her family", en klassisk Metheny-komposisjon på alle måter. Dette er det nærmeste han kommer klassisk musikk - et klaverstykke med en inderlig melodi og etterhvert et følsomt og intenst arrangement i synthen som lager  et orkestralt bakteppe som fører tankene både til filmmusikk og de rolige satsene fra Rakhmaninovs klaverkonserter. Gitaren dobler melodien. 


Side A:



  1. Minuano (six eight)
  2. So may it secretly begin
  3. Last train home
Side B: 
  1. (It's just) talk
  2. Third wind
  3. Distance
  4. In her family

Nå er det på tide med en ny Metheny-konsert igjen! Han turnerer med Chris Potter for tiden, det ville ikke vært meg i mot å oppleve. Foreløbig er det bare USA-datoer på lista, men jeg lever i håpet!


Her kan den kjøpes veldig billig hos play.com på cd - eller hva med å kjøpe den på vinyl?

21.03.12

JAMES TAYLOR - GORILLA


Det nærmer seg James Taylor-konsert i Oslo, og vi er midt inne i James-sesongen (februar-mars; en høyst personlig yndlingsårstid for James-lytting, selv om det også foregår rett som det er ellers i året. Interessant nok ble denne plata spilt inn i februar og mars det året jeg ble født). Jeg har tatt for meg In the Pocket og JT tidligere her i vinylbloggen, og nå er det tid for Gorilla, utgivelsen fra 1975. James var 27 år, og dette er hans sjette album. Han har alltid vært en produktiv mann.

Gorilla er en plate jeg blir mer og mer glad i. Musikerne er delvis hans trofaste band (Lee Sklar, Danny Kortchmar, Russ Kunkel), Jim Keltner gjør en gjesteopptreden, Crosby & Nash korer, det samme gjør James' daværende kone Carly Simon.

Plata åpner med "Mexico", en av albumets to største hiter, gladlåt med høy allsangfaktor. Deretter "Music", en nydelig, klassisk James-låt, med den melankolske melodiføringen og de harmoniske vendingene han er så god på. I broa flyttes melodien i tonearten en liten ters høyere opp, og løser seg fiffig opp igjen i løpet av tre-fire linjer. Steelgitar gir den et lite countrypreg, samtidig som Milt Hollands perkusjon adder en touch av Marvin Gayes "What's going on". Og apropos Marvin Gaye - neste låt er "How sweet it is (to be loved by you)", Motown-klassiker og millionselgende singel for Marvin i 1965. Stor hit for James, fin versjon, med en typisk brekete David Sanborn-solo.

Så. "Wandering". Denne er virkelig en av mine største, største favoritter. En enkel melodi, enkelt akkompagnert med James-gitar på sitt beste, James-koring på sitt beste, samt litt forsiktig trekkspill i bakgrunnen. En vemodig tekst, en nydelig melodi, som kvernet rundt og rundt i hodet mitt gjennom mitt livs aller tristeste dag for ikke så lenge siden.

Tittellåta "Gorilla" følger, og hadde denne vært pianobasert kunne det vært Gilbert O'Sullivan. Barpiano-stil uten piano, istedet gitar, ukulele og mandolin - og til og med klarinett. Siste låt på side A er "You make it easy", en annen av yndlingene mine på plata. En langsom tretakt, eller kan man si en enda langsommere 6/8? Dur-mollveksling i dominanten med forholdninger som skaper spenning. (Og Sanborn igjen; han har vel aldri vært min favoritt forresten)

Side B åpner med "I was a fool to care", en fin James-klassiker med elegant strykearrangement og trekkspill i tillegg til kompet og James' egen gitar. Deretter "Lighthouse", hvor det mest spennende kanskje er vokalharmoniene til Crosby & Nash, samt Randy Newman på et svært, svært sjeldent instrument: hornorgan. Åpenbart bygget for anledningen, og det er visstnok et slags analogt orgel med en lyd som høres bortimot ut som messingblåsere. Det låter bra! "Angry blues" er akkurat det det høres ut som, dog går den i dur, og er heldigvis ikke en shuffle-blues. Kor-bidrag fra Valerie Carter og Little Feats Lowell George.

Låta "Love songs" åpner med en sart og rolig klarinettmelodi akkompagnert av James' gitar, ikke ulik "Don't let me lonely tonight". Etter denne introen går låta i gang for alvor, nå med obo-obligat, lekker koring og ekstra perkusjon, steelgitar og windchimes. Låtas oppbygging er ikke A4, den har ingen ABACA-form i det hele tatt - snarere en slags gjennomkomponert melodi, eller i allefall variert strofisk form, med kvaliteter som hadde egnet seg på Broadway - og hos Burt Bacharach, med sine mange majer og mollseptimer og niere og ellevere. 100% James. Og helt til slutt: "Sarah Maria", skrevet til den ett år gamle datteren, en ganske ordinær liten melodi uten de helt spennende vendingene. Bare koselig og søt.

Kanonplate.

Side A:
  1. Mexico
  2. Music
  3. How sweet it is (to be loved by you)
  4. Wandering
  5. Gorilla
  6. You make it easy
Side B:
  1. I was a fool to care
  2. Lighthouse
  3. Angry Blues
  4. Love songs
  5. Sarah Maria

Link til Spotify - men husk; kjøp den selv! Fysiske plater ruler.

12.02.12

WHITNEY HOUSTON - WHITNEY HOUSTON

Det er to år siden jeg plukka ut Whitney Houstons debutalbum til bunken "plater å skrive om i vinylbloggen". Nå føles det som en fin dag å fullføre dette innlegget. Whitney Houston, en av tidenes mest talentfulle sangere innen populærmusikken, døde i går.

Jeg fikk "Whitney Houston" i elleveårsgave av søsteren min i 1986, det året den virkelig slo igjennom her i Norge (året etter at den ble utgitt i USA). Den gikk til topps på salgslistene over hele verden. Singlene kom som perler på en snor, "Saving all my love for you", "How will I know" og "Greatest love of all". Totalt har plata solgt over 25 millioner på verdensbasis, noe som gjør den til en av tidenes mest solgte plater. Den ble produsert av superprodusent Narada Michael Walden.

Plata åpner med en nydelig ballade signert LaLa, "You give good love". Etter to linjer i første vers flytter hele melodien opp en liten ters, fra E-dur til G-dur, og ulikt andre låter som har brukt samme effekt, så løses den ikke opp og flyttes tilbake til E-dur igjen. Det betyr at etter refrenget og halve første vers i G-dur, flyttes melodien ytterligere en liten ters - opp til Bb-dur! Og dermed får Whitney allerede i første låt vist sitt omfang og sin flotte stemmeprakt. Denne låta nådde tredjeplass på Billboard.

Deretter en upbeat låt, "Thinking about you", skrevet av LaLa og Kashif. Tidsriktig er den i allefall! Melodisk er den ikke veldig spennende, men hun klarer å gjøre noe ut av det allikevel. Neste låt er mer spennende; "Someone for me", skrevet av Raymond Jones og Freddie Washington. Denne liker jeg nesten enda bedre nå enn jeg gjorde for 27 år siden. Fengende beat, septimakkord i grunntonen, nesten litt Prince-aktig. Men det fineste er den lille broa før refrenget, hvor melodien veksler mellom C-dur/a-moll i motsetning til resten av låta som går i A-dur. Igjen har de flyttet den opp en liten ters, men her gir det et litt vemodig mollpreg. Veldig fint, og definitivt noe som løfter låta opp fra "bare" en fengende groove med én akkord.

Så: "Saving all my love for you", en av hennes aller mest minneverdige hits. Opptaket fra David Letterman i 1985 der hun knapt 22 år gammel framfører denne med hele sitt hjerte og sin sjel, er til å gråte av. Det er en nydelig og tidløs soul-ballade skrevet av hitmaskin Michael Masser og Gerry Goffin, med en tekst om ulykkelig og umulig kjærlighet - og med tidsriktige saksofonbidrag fra Tom Scott. Her får hun virkelig vist sin glitrende stemmeprakt, da låta bygger seg opp til høydene på slutten - og toner ut igjen. Kanskje den aller vakreste låta fra første del av karrieren.

Til slutt på side A: "Nobody loves me like you do" i duett med Jermaine Jackson, Michaels storebror (og leadsinger i Jackson 5 ved siden av Michael). Låta er skrevet av James P. Dunne og Pamela Philips, og er ganske ordinær. Whitneys stemme overgår Jermaine sin, men de passer forsåvidt ganske godt sammen.

Side B åpner med superhiten "How will I know", platas mest dansbare låt. Den er skrevet av George Merrill og Shannon Rubicam, som også skrev "I wanna dance with somebody" på Whitneys neste album. Egentlig var den tiltenkt Janet Jackson, men hun takket nei - og Whitney overtok den etter litt finpussing av produsent Narada Michael Walden.

Deretter enda en underbar ballade av Michael Masser - denne gangen skrevet sammen med Jeffrey Osborne, "All at once". Whitney synger denne så nydelig og følelsesladet med sin modne ungpikestemme. Jeg er vanligvis mye mer opptatt av musikk enn av tekster, men denne teksten slo ned i meg som et lynnedslag for et par år siden. Jeg kunne jo låta ut og inn fra barndommen, hvert ord satt, men en dag jeg gikk til jobb var jeg ekstra mottagelig - og når man hører på iPod får man det servert veldig annerledes og mer rett i øret enn om man hører på kassett på pikerommet. Whitneys knuste hjerte over å ha blitt forlatt, og hennes følsomme tolkning av denne vemodige teksten fikk tårene til å fosse. Jeg tror det var tekstlinjene "All at once.. The smile that used to greet me, brightened someone else's day.... She took your smile away..." som vippet meg over. Hun var en stor tolker og formidler. Hun levde ut låtene sine.

Platas andre duett med Jermaine Jackson, "Take good care of my heart", er fin. Den er skrevet av Peter McCann og Steve Dorff, og er en mollstemt upbeat klassisk 80talls-låt. Good times. Nok en gang er det Whitney som briljerer og "vinner", selv om Jermaine synger flere takter enn henne. Jeg er ikke kjempefan av stemmen hans, men det funker bra allikevel.

"Greatest love of all" er en annen av hennes største hits gjennom tidene. Michael Masser er nok en gang opphavsmann, sammen med Linda Creed. Sistnevnte co-skrev også en av mine yndlingslåter, The Stylistics' "Betcha by Golly, wow", samt en hel del andre hits sammen med Thom Bell. Hun døde bare uker før Whitney nådde Billboard-toppen med denne låta. Hører man teksten og tenker på låtskriverens kamp mot kreften, og nå Whitneys egen kamp - og tap - er det vanskelig å holde tårene tilbake. Her er vokalen magisk.

Platas siste låt er den som ble spilt inn først. Duetten "Hold me" med Harold Melvin and the Blue Notes' Teddy Pendergrass ble utgitt på Pendergrass' plate i 1984, da Whitney var ganske ukjent. Senere ble den Whitneys debutsingle. Det er Masser og Creed som har skrevet denne også, og da betyr det at låta inneholder et spenstig toneartskifte. Her går den i D-dur, men hopper opp til G-dur halvveis i refrenget. Siden hopper den fram og tilbake i elegante arrangementer.


Side A:
1. You give good love
2. Thinking about you
3. Someone for me
4. Saving all my love for you
5. Nobody loves me like you do

Side B:
1. How will I know
2. All at once
3. Take good care of my heart
4. Greatest love of all
5. Hold me

Dette er en debutplate det står respekt av. Hun skrev ingen av låtene selv, men hun fremfører dem som om hun mener hvert eneste ord. Hennes "wailing" er ekte, den kommer som et resultat av teksten, og den oppfattes overhode ikke som et forsøk på å vise hvor teknisk flink hun er. Her har mange av dagens artister noe å lære. Det er følelser som må til - og er det ikke ekte, nytter det ikke, samme hvor mye man prøver.

Hvil i fred, kjære Whitney. Du var en av de aller, aller største.

29.10.11

PAGES - FUTURE STREET

Jeg gikk baklengs inn i Pages-historien. Mitt første møte med bandet var da jeg var 13 og kjøpte deres tredje og siste album. Deretter fikk jeg Future Street og debutalbumet på opptakskassett av en kompis. Future Street har jeg senere kjøpt brukt på LP, debuten har jeg på cd.

De er som tidligere nevnt svært gode låtskrivere, og Richard Page har en nydelig stemme uten begrensinger - det er ikke rart han har blitt brukt enormt mye som korist på andres plater. Jeg liker hans timbre. Like fin på uptempo-låter med litt mer rå vokal, som på de myke balladene der han lar falsetten skinne.

Gruppebilde fra 1979. Antall bandmedlemmer endret seg fra plate til plate - her har noen studiomusikere fått innvilget medlemskap. Har Richard Page krøllet håret? What's with the blouse?

Side 1 åpner med platas energiske poprock-alibi, "I do believe in you" - som til tross for sitt gitarpreg er en piano/keyboardbasert låt. Denne lå faktisk på Billboard i desember 1979. Mye vokal, mye gitarer. Rett over i westcoastklassikeren "The sailor's song" som groover avgårde på beste Porcaro-vis uten at det er en eneste Porcaro med på plata. Piano altså, hvilket pop-instrument! "Take my heart away" er en nydelig ballade som bare Richard Page kan skrive dem. Modulasjonen og falsetten i begynnelsen av refrenget gir meg gåsehud hver gang. Det er vemodig, av typen som fort kan fremkalle tårer uten at man er forberedt på det. (Sånn er musikk av og til, det er bare å overgi seg). Siste låt på side 1 er tittellåta "Future Street", en shufflelåt med interessante melodiføringer og harmonier i refrenget.

Side 2 er nesten enda finere enn side 1. Den åpner med opptakt i bassen, en akkord på keyboardet, og rett på Michael Breckers tenorsax med masse chorus. "Who's right, who's wrong" er en ekte westcoastklassiker, co-written av Kenny Loggins. Hele låtas "thing" ligger i de siste taktene på verset, der de har havnet i en slags Bbmaj7 - Ebmaj7 - Bbmaj7 og deretter modulerer over fra Ebmaj7 via en spenning i A-9 mens Richard crooner "Dooooon't you knoooow" i falsett og åpner opp i en deilig Dmaj7 (tror nok det er rom for en add9 der også). Slike partier gir meg tro på popmusikkguden. Fin solo av Brecker, gjentagelse av åpningsriffet, og over i siste refreng. Dette er en vellykket poplåt, på mange måter etter en oppskrift, men samtidig med disse nevnte Loggins/Pages-taktene som løfter den så fint.

"Chemistry" er en groovy uptempo-låt hvis melodi faktisk ikke er skrevet av Page. En tøff låt (som en annen norsk Richard Page-fan gjerne spille cover av på konsert) med mye gitar, men også med en av de kuleste minimoogsoloene jeg vet. Suggererende gitar/moog-riff på slutten bringer tankene til progrocken. Melodien til "Two people" er heller ikke skrevet av Page, men av Steve George - som også synger og beviser at han har en stemmeprakt som ikke bør stå altfor mye i skyggen av Page. Til slutt: "Keep on movin'", knallbra avslutningslåt med en slags discobeat som er veldig . Blåserekke og mye keyboard gir låta ytterligere groove.


Innhold:

Side A:
  1. I do believe in you
  2. The sailor's song
  3. Take my heart away
  4. Future Street

Side B:
  1. Who's right, who's wrong
  2. Chemistry
  3. Two people
  4. Keep on movin'


Melodiene er primært skrevet av Richard Page, Steve George og Jerry Manfredi, mens tekstene i hovedsak er skrevet av Richard Page og John Lang.

Som mangeårig fan av Richard Page var det stort å få oppleve han på nært hold på Norwegian Wood i sommer (jeg stod helt ved scenen!), da han spilte bass med Ringo Starr.

Man bør ha denne plata på vinyl, men ettersom den ikke er lett å finne, kan man alltids lytte på Spotify i mellomtiden.


Pages altså, hvilket band. De fikk aldri noen stor kommersiell suksess, men har høy cred blant oss kjennere.

18.06.11

PAUL MCCARTNEY - PIPES OF PEACE


Dagens bursdagsbarn Paul McCartneys femte soloalbum kom i 1983 og var produsert av George Martin. Flere av låtene ble spilt inn samtidig som forrige album ("Tug of war" i 1981), og hadde samme musikere og produsent. En annen ting de har til felles, er en duett med en annen superstjerne. Stevie Wonder sang "Ebony and ivory" sammen med McCartney på "Tug of war", og Michael Jackson er med på "Say say say" på "Pipes of peace" (i tillegg til "The man").

Jeg kjøpte min på kassett i 1989, og fikk senere tak i LPen på et bakgårdssalg.

I tillegg til "Flowers in the dirt" er dette den McCartney-plata jeg har et sterkest forhold til. Paul McCartney har skrevet mange fine låter i sin karriere (bortsett fra alle de kjedelige, for de finnes også - men når han slår til, gjør han det med bravur), og det er ganske lett å høre hvilke Beatles-låter han har skrevet. Han var på en måte Beatles' Burt Bacharach, og det har han delvis videreført i solokarrieren sin.



Tittellåta er blant mine favoritter her, og selvfølgelig "Say say say", duetten med Michael Jackson, som var platas store hit. "Pipes" kom under et år etter "Thriller", så Michael Jacksons popularitet var enorm - og kanskje litt fersk i Norge - så videoen til denne låta ble faktisk vist på Dagsrevyen. Det var en av de første musikkvideoene jeg så, og jeg tror det var første gang jeg så Michael Jackson på tv - tidligere hadde jeg bare hørt låtene hans. (jeg var 8 og syntes han var veldig søt der han løp rundt med sixpence og jumpet opp på et lasteplan).

"The other me" er en typisk pauselåt, hverken eller, men setningen "I acted like a dustbin lid" har festet seg i hodet mitt (selv om jeg vanligvis aldri hører på tekster). "Keep under cover" er flott. Her synes jeg McCartney får vist fram sine gode vokalkunnskaper. Man kan også virkelig høre samarbeidet med George Martin i kombinasjonen typisk-McCartney-ompa-ompa-piano-og-bass og de nesten litt aggressive strykerne i mellomspillet mellom versene (og som underlag andre steder). Siste låt på side A er "So bad", som var b-siden på "Pipes"-singelen i England (og motsatt i USA!!). Fin låt, gjennomført sunget i falsett, noe han behersker bra (det vet vi jo også fra den vakre "Jenny Wren" fra 2005).



Side B åpner med en annen Jackson-duett, "The man", forøvrig veldig fin å gå i takt til. Fin låt, og det jeg kanskje liker aller best, er flirtingen med dur-akkorder der man venter moll. Kjent triks, men ikke mindre verdifullt av den grunn. Den slutter jo faktisk i dur også. Jeg lurer på om det er Denny Laine som spiller gitar her (eller er det muligens Paul selv?), men det er dessverre ikke oppgitt detaljer om hvem som spiller hvor. Resten av side B fortsetter nesten som en suite med låter som går litt over i hverandre. "Sweetest little show" er helt ok, "Average person" er en merkelig blanding av McCartney-piano og svensk dansband (=gittarbuggi på piano). "Hey hey" er instrumental, litt småtråkig men med noen fine rolige partier der bassen har melodien.

"Tug of peace" liker jeg ikke spesielt godt, jeg får ikke helt taket på den. Rare greier. Men siste låt, "Through our love" er en vakker McCartney-komposisjon som avrunder og fullfører det tittellåta åpnet plata med. Dette er sånt kritikerne synes er suppete, særlig de som mener at alt skal være nedstrippa. Her er det langt fra nedstrippa - det er mye koring, trompeter og horn og strykere; pompøst og fint.



Jeg tror "Pipes of peace" er en typisk plate som jeg hører på fra start til slutt, uten å tenke den så veldig oppdelt i låter - særlig side B. Jeg har ikke skilt dem i hodet mitt før akkurat nå. Og det er jo litt interessant at jeg godtar mer når jeg hører plata i sin helhet enn når jeg plukker den fra hverandre. Hadde noen sagt "hør, her er en av de nye låtene til Paul McCartney!" og spilt "Tug of peace" for meg helt uten sammenheng, ville jeg nok tro at Paul hadde gått på en smell.

Men alt i alt liker jeg altså plata godt, og synes den har flere fine glimt av McCartneys låtskriverkunst. Den tilhører jo rekka av nostalgiske plater, ettersom jeg knytter perioder av livet mitt sterkt til musikk.

Og Ringo Starr er jo med her. Og Steve Gadd.. (hvilket gjør dette til den fjerde Gadd-plata på rad jeg omtaler, og det er faktisk ikke planlagt!)

17.06.11

AL JARREAU - JARREAU


Al Jarreaus popplater fra omkring 1980 inneholder en god del perler. Han beveger seg etterhvert mot det småskumle balansepunktet der produsent Jay Graydon lar synthesizerne erstatte ekte musikere (hvorfor gjør han det?? Han gjorde det med "Airplay for the planet" i 1993 og sitt JaR-prosjekt i 2008 - han er jo en storartet produsent og burde ha tilgang på ypperlige musikere!? Midi altså?!) - som på plata "High Crime" fra 1984. Flere fine låter, men med et klart mer syntetisk preg enn de tidligere platene, f.eks. Jarreau fra 1983. 1983 er nok vannskillet i westcoastmusikken mellom autentisk instrumentbruk og programmering/synthesizere. Men på "Jarreau" regjerer Jeff Porcaro og Steve Gadd, og det høres så uendelig godt.

Al Jarreaus stemme kler denne genren. Han har sånn feeling for og kjennskap til den, og har jo flere ganger vist hvilken rytmeboks han kan være - han former linjene og bidrar til grooven og er egentlig en vokal multiinstrumentalist. Vi skal være glade for at han ga opp social worker-karrieren og heller begynte å gi ut plater, relativt sent - han var midt i tredveåra da han slo igjennom.

Jeg hadde dette albumet på opptakskassett i min barndom, og kjøpte LPen brukt på en platebutikk i Santa Monica, L.A., i 1995. Prislappen står på ennå - $2.99.



La oss gå systematisk gjennom plata:
Den åpner med "Mornin'", en låt som sikkert samtlige kommersielle eller allround-radiokanaler har på sine morgenlister. De bør i allefall ha det, da det er en riktig happylåt signert Jarreau, David Foster og Graydon. Jeff Porcaro og Abe Laboriel holder grooven i gang på ypperste måte, Graydon tar seg av rytmegitaren, Foster spiller en klassisk tidlig 80talls-synthsolo, mens strykerne hele tiden ligger i bakgrunnen - en av de mange fine ting som hang igjen etter 70-tallet. "Boogie Down" er litt mer "fremoverrettet", men har heldigvis ekte blåsere. Her tror jeg det veksler mellom Gadd og programmering - foruten blåserne er det faktisk bare trommer og synth. Det er Michael Omartian som har skrevet den sammen med Jarreau, og det er også han som står for all programmering. Dette er kanskje den låta jeg liker minst på hele plata, derfor er det alltid veldig fint når neste låt kommer:

"I will be here for you" er rett og slett skrevet av Pages-medlemmene Richard Page, Steve George og John Lang. Hvorfor spilte de den aldri inn selv? Det er en klassisk, nydelig Pages-melodi, og jeg kan tenke meg Richard Page ville synge den vakkert. Men det gjør jammen Jarreau også. Gadd og Laboriel holder stø kurs. "Save me" er en Foster/Graydon/Jarreau-komposisjon, Gadd/Laboriel/Graydon tar seg av rytmen, og her har også Steve Porcaro kommet med programmering. Melodien beveger seg mellom toneartene slik Foster/Graydon gjerne gjør det, det er hverken modulasjoner eller sekvensering, men noe midt i mellom. Klassisk westcoast-grep.





Vi snur plata. "Step by step", skrevet av Jarreau/Tom Canning/Graydon, åpner med klassisk Porcaro-beat, mye blås og et catchy refreng. Jeg er som nevnt meget takknemlig over at blåserekka er tilstede, for synthblås fra den tiden er kanskje noe av det styggeste som finnes. "Black and blues" er også skrevet av sistnevnte trio, og er en av platas beste låter. Shufflegroove, en slags 12/8- 4/4-sak, der trioler gjør susen i omkvedet. Det løses opp til "vanlig" beat i det nydelige refrenget (er det et refreng eller en bridge?), og nettopp denne kombinasjonen fremhever begge deler. En låt med bare trioler ville blitt slitsomt. Uten trioler kunne denne låta risikere å bli litt kjedelig. Porcaro shuffler som bare Porcaro kan, Graydon er unormalt aktiv på gitaren til denne plata å være, og kjører tostemt gitarsolo og små riff her og der.
"Trouble in paradise" er skrevet av Greg Mathieson sammen med Graydon og Trevor Veitch. Den har et litt annet preg, bl.a. med litt handclapping-rytme og annerledes piano/rhodes-spill fra Mathieson. Verset kunne rett og slett ha vært en intro til en snill amerikansk familie-sitcom fra 1982 (Jeg hørte forøvrig Greg Mathieson på Baked Potato i L.A. i 1995, og han har vel vært i Oslo noen ganger også?).

Så kommer platas slowdance - "Not like this", skrevet av Jeremy Lubbock, som også spiller rhodes og har arrangert strykerne. Vakker låt, om enn ganske annerledes enn alt annet på plata. Men så, til slutt kommer "Love is waiting" - kanskje den aller beste låta. Jarreau/Canning/Graydon har skrevet den, Steve Gadd og Laboriel står nok en gang for grooven (som kanskje er platas herligste!!), samt Graydon på rytmegitar og Canning på piano/rhodes. Og blåserekka. Den sekvenseringa som egentlig ikke er sekvensering er også tilstede her; jeg tror kanskje det er et av de fremste Graydon-kjennetegnene. Perfekt avslutningslåt!




Side A:
  1. Mornin'
  2. Boogie down
  3. I will be here for you (Nitakungode milele)
  4. Save me

Side B:
  1. Step by step
  2. Black and blues
  3. Trouble in paradise
  4. Not like this
  5. Love is waiting
Oppsummert vil jeg si at dette er en svært vellykket og velprodusert plate, kanskje med unntak av et par overprogrammerte greier, men melodisk er den virkelig en av de fremste i genren. Takk og pris for at den kom dette året og ikke et par år senere.

Link til plata på Spotify (men man skal jo selvfølgelig kjøpe den selv).

05.04.11

STEELY DAN - AJA


Klassiker-warning!!


"Aja" fra 1977 er kanskje den aller mest kjente Steely Dan-plata, og det er virkelig et sofistikert og velprodusert album på alle måter. Og det som har solgt mest, om jeg ikke tar helt feil. "Aja" har alt - gode melodier, fine harmonier, fin vokal og koring (stort sett Fagen selv + noen gjestekorister), dyktige studiomusikere - og det som kanskje preger dem aller mest; de fengende groovene. (og sikkert interessante tekster også, sånt glemmer jeg jo å lytte etter)

Plata åpner med "Black Cow", en dansbar og funky låt, nesten med litt discopreg. Deretter tittelkuttet "Aja", og dette er så hardkokt Steely Dan som det går an å bli. Pianopreget, slow og litt seig beat (Gadd), langt instrumentalparti før siste vers med bl.a. Wayne Shorter på tenorsax. Og en delvis mixolydisk melodiføring på et rikt harmonisk bakteppe. Tredje og siste låt på side A er "Deacon Blues", beat courtesy of Bernard Purdie - den går og går og går som et lokomotiv, akkurat sånn det skal være.
Snur vi plata, kommer "Peg", hvor man ganske fort kan stadfeste hvem som korer - Michael McDonald. Ikke vanskelig å kjenne igjen. Jay Graydon spiller sologitar her, det har jeg aldri lagt merke til faktisk. I "Home at last" hører vi Purdie igjen - i sin klassiske verdensberømte half-time shuffle. "I got the news" er en festlig uptempo-sak med Ed Greene bak trommene, og til slutt "Josie" hvor Jim Keltner briljerer. Det var trommis man skulle blitt (og en gang ville bli). Side A:

  1. Black Cow

  2. Aja

  3. Deacon Blues

Side B:

  1. Peg

  2. Home at Last

  3. I Got the News

  4. Josie

Jeg hørte Steely Dan på Stockholm Jazzfestival i 2007, og nå er det på tide å prøve å lokke dem tilbake til Skandinavia.

01.04.11

PAUL SIMON - ONE TRICK PONY


Plata One Trick Pony kom i 1980, og omtrent samtidig kom det en film med samme navn der Paul Simon spilte hovedrollen Jonah, en musiker med en smule motgang. Bandet til Paul Simon er også med, med fiktive navn.

Coverbildet på plata er sannsynligvis fra filmen. Bildene på innerposen også - vi ser Jonah sammen med kona si, med sønnen sin, og med bandet sitt. Steve Gadd har afro.



Dette er et flott konseptalbum med melodiske og gjennomkomponerte låter (visstnok i litt andre versjoner enn i filmen) fremført av et superband bestående av jazzmusikere (Eric Gale, Michael Brecker, Steve Gadd osv). Gadd putrer avgårde som et stødig lokomotiv, bassist Tony Levin groover, det er horn og strykere. Og Pauls stemme, vakker som alltid. Tre av låtene er upbeat, resten er klassisk Paul Simon-mellow. Det er dette han gjør aller best. Høydepunkt: "Jonah" og "Long Long Day" (som er en duett med Patti Austin).



Jeg er stor fan av Simon & Garfunkel som duo, men soloplatene til Paul Simon viser hvem av de to som har låtskrivertalentet. Samtidig synes jeg Garfunkel har gjort mye fint alene også, ikke minst med Jimmy Webbs låter på albumet "Watermark".



Svært lite av Paul Simon finnes på YouTube, så jeg legger herved ut en link til Spotify. Men der er det også med noen bonusspor, noe som på én måte er hyggelig men samtidig bryter med albumet som den enheten det var ment å være - så jeg anbefaler uansett å høre LPen.




Side A.




  1. "Late in the Evening"


  2. "That's Why God Made the Movies"


  3. "One-Trick Pony"


  4. "How the Heart Approaches What It Yearns"


  5. "Oh, Marion"
Side B.




  1. "Ace in the Hole"


  2. "Nobody"


  3. "Jonah"


  4. "God Bless the Absentee"


  5. "Long, Long Day"

Dette er musikk for sene kvelder. Og for tidlige morgener. I mine nesten-slengbukser og retro-Adidas-joggesko følte jeg meg som en student ved Columbia University skoleåret 1979-80 da jeg gikk til jobb med denne på øret her forleden. Vandrende oppover Broadway mot 116. gate.


29.01.11

STEVIE WONDER - TALKING BOOK


"Talking Book" (1972) er Stevie Wonders femtende album, og nr 2 i klassiker-rekka på fem fra første halvdel av 70-tallet. De fire andre er "Music Of My Mind", "Innervisions", "Fulfillingness' First Finale", og selvfølgelig "Songs In The Key Of Life". Albumet ble utgitt i en tid hvor Wonders popularitet nådde langt utover det typiske Motown-publikummet (han turnerte med Rolling Stones), og han fikk tre Grammys for denne plata - samme år (!) som Innervisions fikk Grammy for årets plate.

Jeg husker denne plata fra jeg var bitteliten. Mamma hadde den, og hun var (og er) veldig glad i "You Are The Sunshine Of My Life", side 1, spor 1. Jeg husker også "Superstition" fra denne tiden. Senere har jeg kjøpt den selv, både på vinyl og CD, da både jeg og min elskede er Wonder-entusiaster. Tre konserter har vi fått med oss, senest i sommer da han var i Bergen.



Klavinettet preger denne plata. Introen på "Superstition" er legendarisk. Noen moog-innslag, f.eks. på "You And I (We Can Conquer The World)" gjør det herlig surrealistisk og space-aktig, særlig i kombinasjon med klavinettet som gir visse barokk-assosiasjoner (jeg tenker på det som et el-cembalo). Stevie Wonder var alltid frampå i tangentinstrument-fremskrittet.


Han spiller de fleste instrumentene selv - piano, klavinett, synthesizere, moog-bass, trommer (igjen, "Superstition" - det er ikke uten grunn at flere trommiser har Stevie Wonder som forbilde!) - det meste bortsett fra gitar (Jeff Beck og Ray Parker jr tar det ansvaret) og saksofon (David Sanborn).

Han har som vanlig skrevet alle låtene selv, og noen av dem er skrevet sammen med daværende kone Syreeta Wright ("Blame It On The Sun", "Looking For Another Pure Love" og "I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)". "You've Got It Bad Girl" er skrevet sammen med Yvonne Wright.

Han var kun 22 år, ekteskapet med Syreeta gikk mot slutten, og tekstene preges nok av dette. Noen er rene kjærlighetssanger - "You Are The Sunshine Of My Life" og "You And I" for eksempel - mens "Blame It On The Sun" og "Looking' For Another Pure Love" (hvis tekster altså er skrevet av Syreeta) handler om oppbrudd. Det er mye følelser på denne plata, men jeg må jo stadig innrømme at tekster går meg hus forbi. Jeg har alltid fokusert på musikken; på melodien, harmoniene, fraseringen, uttrykket. Og arrangementene. Stevie Wonder kunne hatt universets mest naive tekster, og jeg ville ha elsket han akkurat like høyt. Men til og med tekstene hans gir mening, det hører jeg jo når jeg lytter til dem. Han er et geni på så mange plan.



Gode låter, kombinert med en av verdens nydeligste stemmer og arrangementer som er så groovy at jeg ikke finner ord - sånn er Stevie Wonders plater. Denne er bare en i mengden. Tenk å ha et sånt talent!!


Side A.
  1. You Are The Sunshine Of My Life
  2. Maybe Your Baby
  3. You And I (We Can Conquer The World)
  4. Tuesday Heartbreak
  5. You've Got It Bad Girl

Side B.
  1. Superstition
  2. Big Brother
  3. Blame It On The Sun
  4. Lookin' For Another Pure Love
  5. I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)

Denne bør finnes i enhver platesamling!

22.01.11

GINO VANNELLI - STORM AT SUNUP

Gino Vannelli ga ut plater jevnt og trutt gjennom hele min oppvekst, og selv om jeg hørte en og annen låt nå og da, oppdaget jeg han ikke for alvor før i 1997 da jeg hørte "Yonder Tree" fra 1995 i et selskap (Han spilte på Rockefeller i 1995 - men den kvelden prioriterte jeg å hilse på mine gamle venner i Toto). Kort etter kjøpte jeg "Storm at Sunup" fra 1975 på cd, og ble hekta. La meg bare si med én eneste gang at det ikke var coverbildet som gjorde utslaget. Jeg fikk sjansen til å høre høre Gino live i Oslo Konserthus vinteren 1999 etter at "Slow Love" kom ut, ei plate jeg i grunnen ikke har noe forhold til.

"Storm at Sunup" er hans tredje album, utgitt da han var 23 år. De to foregående, "Crazy Life" (1973) og "Powerful People" (1974) er også to strålende plater som jeg gjerne kunne ha skrevet om, og kanskje gjør jeg det senere. Men det var altså Storm at Sunup som var min første Gino-plate. Selve LPen kjøpte jeg åpenbart på Benni's på Aker Brygge for 45 kroner på et tidspunkt.

Plata er produsert av Gino og bror Joe, sønner av en kanadisk storbandmusiker. Gino spilte slagverk som barn, var svært interessert i musikk, begynte å skrive låter i en alder av 15 og fikk platekontrakt i RCA da han akkurat var ferdig med highschool. Men det var Herb Alpert som senere signet Gino på A&M, noe som førte til gjennombruddet.

70-tallsplatene til Gino Vannelli er delvis eksplosive i rytmer, groover og harmonier. Det er en slags pop-rock med sterke influenser fra jazz, delvis symfonisk, av og til i retning prog. Det er ikke enkelt å sette en hovedgenre på dem.

Min yndlingslåt er nok tittellåta, som plata åpner med. "Mama Coco" er også flott, og spor 1 på side 2 - "Where am I going" er virkelig klassisk Vannelli med sin 5/4-åpning som går over i 4/4 og latin-aktige rytmer når vokalen begynner. (Jeg blir alltid litt lattermild når han synger "What will I be like when my head is bare" - for jeg vet ikke om noen som har tjukkere hår enn Gino Vannelli. Ikke antydning til håravfall den dag i dag, såvidt jeg kan se.)

Låtene endrer ofte karakter, de kan starte forsiktig og avventende og bryte ut i eksplosive partier (sånn som "Storm at Sunup"), tones ned igjen kanskje bare med el-piano og vokal... og deretter kommer en kjempecrescendo etterfulgt av en lang saksofonsolo eller gitarsolo med intenst aktivt trommeakkompagnement. Det er her jeg får assosiasjoner til progrock, som f.eks. til King Crimsons "Red" som jo også er jazzinspirert. Det er melodiøst, sangbart og fengende, men absolutt ikke skrevet for å passe inn i den treminutters hardt formaterte "dette er snilt og provoserer ingen"-malen som man hører på radioens spillelister i dag, hvor man er livredd for å skremme bort potensielle lyttere.

Disse både instrumentalt og harmonisk pompøse arrangementene gir en svevende følelse, som at landskapet åpner seg - ikke ulikt det Pat Metheny gjør med sin Pat Metheny Group. Billedlig kan det sammenlignes med den klassiske åpningen av "Sound of Music" der man "flyr" oppover grønne åser, ganske tett inntil bakken, inntil man kommer til toppen og setter utfor - og har en diger dal under seg. Åpent landskap. Oversetter man dette til musikk, handler det ofte om refrenger med mange virkemidler, og i Gino Vannellis tilfelle er det ikke bare instrumentbruken, men også at han flytter melodien opp en liten ters eller ned en stor - slett ikke ukjent, men så inderlig herlig når noen behersker det så godt. Dur- og moll-veksling i høy grad. Og trommefills som om det stod om livet.


Side A:
  1. Storm at Sunup
  2. Love Me Now
  3. Mama Coco
  4. Father and Son

Side B:
  1. Where Am I Going
  2. Keep on Walking
  3. Love is a Night
  4. Gettin' High

Jeg vil også anbefale å se konsertopptak fra 70-tallet - det ligger en del på YouTube. Gino i trange hvite bukser med høyt liv og åpen skjorte - og ville damer som nærmest stormer scenen.

15.01.11

PETER ALLEN - BI-COASTAL

Peter Allen ble et nytt og gledelig bekjentskap for meg da Polygram i 1994 ga ut samlingen "West Coast Classics" - en slags "best of west coast"-plate som inneholdt låter med Jay Graydon, Bill Champlin, Brenda Russell, Bobby Caldwell, Gino Vannelli og flere. Peter Allen var representert med sin nydelige "Fly away", som han skrev sammen med David Foster og Carole Bayer Sager - sistnevnte virkelig en gudinne innen låtskriverkunsten. Senere har jeg lært at Peter Allen var en australsk sanger bosatt i USA, tidligere gift med Liza Minnelli, Oscar-vinnende for å ha skrevet en av de fineste sangene jeg vet - "Arthur's Theme (Best that you can do)" til filmen Arthur sammen med Burt Bacharach, Carole Bayer Sager og Christopher Cross (sistnevnte synger den).

Et halvt år etter West Coast Classics ble utgitt og jeg hørte Allen for første gang, kom jeg over tre kassetter (!) på en bruktbutikk i Santa Monica, LA - og kjøpte dem naturligvis. To av dem kostet $1.99, den tredje 0.99. En av disse var "Bi-coastal" fra 1980, som jeg fant i vinylutgave på et loppemarked for bare et par år siden. Den er vanskelig å få tak i, så jeg danset lykkelig hjemover med posen min.

Plata er produsert av David Foster, og dette var i det jeg mener er hans storhetsperiode - før han begynte med å rote seg bort i klissete Celine Dion-produksjoner. Omkring 1980 var Foster en knakende god låtskriver og produsent, og mye av det han tok i ble til westcoastgenre-gull (Airplay, for eksempel).

Foster har også co-written en del av låtene på denne plata, sammen med Peter Allen og Carole Baye Sager - og ellers har Allen skrevet resten alene eller sammen med et par andre for meg ukjente navn.

Navnene som absolutt IKKE er ukjente, er musikerne på denne plata. Her har vi helt sentrale studiomusikere som spiller på nesten alle pop-plater fra denne tiden - som mesteren (og mitt største ungdomsidol) Jeff Porcaro på trommer, bror Mike Porcaro (mitt nest-største ungdomsidol) på bass, Steve Lukather på gitar, Paulinho DaCosta på perkusjon, og ikke minst Pages-medlemmene Richard Page og Steve George på backing vocals - noe de som vanlig gjør helt utmerket.


Innhold:

Side A.
  1. One step over the borderline
  2. Fly away
  3. Bi-Coastal
  4. I don't go shopping
  5. Hit in the heart


Side B.
  1. I could really show you around
  2. Somebody's angel
  3. Simon
  4. Pass this time
  5. When this love affair is over


Dette er en fin plate, som definerer lydbildet fra 1980 på alle måter. Perfekt soundtrack på en nostalgisk lørdagskveld. Og jeg vil spesielt fremheve "Fly away" - den er en av de fineste låtene fra det året, helt klart.


23.10.10

JAMES TAYLOR - J.T.


James Taylor eier en stor del av mitt hjerte. Mange av hans plater finnes i min samling, både på vinyl og cd, deriblant In The Pocket. Den plata jeg har kanskje aller mest forhold til, er dog "J.T." - for det var den jeg oppdaget først.

Da jeg var omlag 14 år hadde jeg tilgang til en stor platesamling som var lagret i transit i et rom hjemme hos oss. Det var mange bæreposer og et par kasser fulle. Jeg pløyde meg gjennom, plukket ut noen utvalgte og spilte dem inn på kassett. Så vandret jeg rundt med min gule Sony sportswalkman og lyttet og lyttet og lyttet. Det var Kate Bush' "The Kick Inside", det var et par Jackson Browne-plater, og det var "J.T." Da jeg var 17, plukket jeg den fram på nytt. Da jeg var 19 kjøpte jeg "J.T" på cd. Og da jeg var 32 år, arvet jeg store deler av tidligere nevnte platesamlingen - så nå er den plata jeg opprinnelig hørte på, min.

På coveret ser vi et veldig fint portrett av James. En pen ung mann på 29 år som stirrer inn i kamera. Hans niende album, slett ikke verst til 29åring med store problemer å være.

Plata er variert, uptempo pop, mer balladepregete låter, en renspikka country (Bartender's blues), en countryrock (Honey don't leave LA), og en litt irriterende a cappella-aktig låt som jeg kan tenke meg har blitt covret på en del nachspiel (Traffic Jam). Den har kanskje ikke den interne røde tråden som mange av mine yndlingsplater har, men til gjengjeld er de fineste låtene her virkelig noe av det beste James har gjort.



Akkurat på denne tiden da jeg var 17, i februar-mars, gikk det en film ("Smooth talk" fra 1985 med en ung Laura Dern og Treat Williams) på NRKs nattkino en lørdag. Filmen i seg selv var nok ikke så minneverdig, men ene og alene på grunn av James spilte tre låter i filmen, var det noe som etset seg inn i meg - sløv sommerdag, tenåring, ingenting skjer, ingen venner er hjemme, egentlig litt kjedelig, men James og gitaren setter en stemning som gjør det hele så vemodig og fint. "Handy Man" var blant disse låtene. Og jeg husker følelsen av å være 17 og nyte sen vinter og tidlig vår når jeg hører den.

Yndlingslåter: "Handy Man", "Secret O'Life", "Terra Nova", "If I Keep My Heart Out Of Sight", "There We Are".


Hva er det som treffer meg så inderlig? Stemmen hans i seg selv er en av de fineste jeg vet, den går rett i hjertet hver eneste gang. Den gjør meg trygg. Melodiene er ofte melankolske, harmoniene nydelige. Gitarspillet likeså. Men totalen utgjør mer av disse elementene sammenlagt.

Det er vanskelig å sette ord på min opplevelse av James Taylor. De to konsertene jeg har vært på, er minner for livet.


Side A:
  1. Your smiling face
  2. There we are
  3. Honey don't leave L.A.
  4. Another grey morning
  5. Bartender's blues
  6. Secret o'life
Side B:
  1. Handy man
  2. I was only telling a lie
  3. Looking for love on Broadway
  4. Terra Nova
  5. Traffic Jam
  6. If I keep my heart out of sight

31.01.10

CROSBY, STILLS & NASH - CARRY ON




Her går jeg litt bort fra mine prinsipper - jeg er egentlig ikke så glad i samleplater. Jeg vil ha albumet i helhet, ikke bare hitsene. Men denne trippel-LPen fra Crosby, Stills & Nash (og Young innimellom) er virkelig en samling perler som er satt sammen så perfekt at man bare må ha den, selv om man evt har de fleste platene låtene er hentet fra (jeg har dessverre ikke alle). Låtene spenner over en tjueårsperiode fra 1969 til 1990.

Jeg hadde noen låter fra "Déjà vu" på kassett da jeg var tenåring, og jeg var allerede fan av Neil Young. Da jeg dro til Oslo sammen med en kompis som 17åring for å høre Neil Young på Kalvøya (1993), tilbragte vi en del tid på Ringstrøms - og da kjøpte jeg dette albumet i tillegg til Neils "After the goldrush" og "Rust never sleeps".

Coveret er spekket med fine bilder av bandet i mange sammenhenger, som skjeggete hippier, Stills med ferskenhud, klart blikk og prektig church boy-look, Young med hatt, Nash ser ut som en løve (umulig å si hvor håret slutter og skjegget begynner), og Crosby med barten sin som han må ha hatt siden han ble konfirmert - minst.

På baksiden er låtene listet sirlig opp, med navn på utøvere (alle fire, tre av dem, bare Crosby & Nash, bare Stills & Nash, bare Stills osv), komponister, hvilke musikere de har med, om den er utgitt tidligere og i såfall hvilken plate låta er hentet fra, og til og med innspillingsdato samt dato for opprinnelig utgivelse! En musikkbibliotekars drøm!! (Noen må ha ført statistikken for dem, for jeg nekter å tro at gutta går rundt og husker dette selv.)



Innhold:

LP1, side A
  • Woodstock
  • Marrakesh express
  • You don't have to cry
  • Teach your children
  • Love the one you're with
  • Almost cut my hair
LP1, side B
  • Wooden ships
  • Dark star (live-versjon fra 1982)
  • Helpless
  • Chicago / We can change the world
  • Cathedral



LP2, side A
  • 4 + 20
  • Our house
  • To the last whale... A. Critical mass B. Wind on the water
  • Change partners
  • Just a song before I go
  • Ohio
  • Wasted on the way
LP 2, side B
  • Southern cross
  • Suite: Judy blue eyes
  • Carry on / Questions
  • Horses through a rainstorm
  • Johnny's garden



LP 3, side A
  • Guinnevere
  • Helplessly hoping
  • The Lee shore
  • Taken at all
  • Shadow captain
  • As I come of age (link til liveopptreden på Letterman, i forbindelse med utgivelsen av denne plata!!)
  • Drive my car
LP 3, side B
  • Dear mr. Fantasy
  • In my dreams
  • Yours and mine
  • Haven't we lost enough?
  • After the dolphin
  • Find the cost of freedom

Noen tvil om at dette albumet er verdt å eie??

Jeg var så heldig å oppleve Crosby, Stills & Nash på Norwegian Wood i 2005. Neil Young har jeg hørt ved to anledninger - på Kalvøya i 1993 og i Oslo Spektrum (front row!!) i 2001. Å høre alle fire er fremdeles en stor drøm jeg håper en dag skal oppfylles.