30.09.12

PAT METHENY GROUP - STILL LIFE (TALKING)

Denne Grammyvinneren har jeg omtalt i min andre musikkblogg for flere år siden, men den fortjener virkelig en plass her også. Still Life (Talking) er en av de platene jeg er aller mest glad i, definitivt min yndlingsplate av Pat Metheny Group, og også den første av deres utgivelser som jeg la min elsk på. Den kom i 1987, og jeg fikk en opptakskassett fire år senere. Et par år etter kjøpte jeg den på vinyl på Ringstrøms antikvariat. 

Den minner meg om å være 16 år, høst, kanskje på besøk hos storesøster i byen (det var hun som spilte den inn på opptakskassett til meg), og å ha hamstra produkter på Body Shop. Siden lukt og musikk er det som aller mest framkaller stemninger og minner, særlig i kombinasjon, sitter jeg her og snuser på nettopp disse produktene fra Body Shop (som utrolig nok ble relansert for et par-tre år siden, flaks for nostalgiske meg!), og et agurk-ansiktsvann eller en dewberry-dusjsåpe er altså nok til å sende meg 21 år tilbake i tid når jeg hører på Pat. 


Første låt, "Minuano (six eight)" er nok den låta jeg liker aller best på plata. Åpningen er langsom, fin melodi med nydelig vokal og gitar, med synth som bakteppe + perkusjon, og en reprise der vokalistene har gått en oktav opp og synger i falsett så jeg får gåsehud - før de brasilianske tretakts-rytmene og den drivende bassen går i gang og melodien - som veksler så fint mellom dur og moll i Metheny-stil - kommer. Først i gitaren, deretter dobles melodien av sangerne. Så kommer første solo fra Pat, tre runder, og alle vi fans kan synge med hver eneste tone. Inn med sangerne på rundens siste mollstemte halvdel, og så kommer et break med piano og et melodisk slagverksinstrument og perkusjon, før synthen setter inn og bygger det hele opp til en eksplosiv finale med vokalister (en høy, en lav) og gitar på melodien igjen, og det hele avsluttes med lange grunntoner i vokalen mens akkordene skifter og bassen tar oss gjennom dur og moll. Det er så fint!

"So may it secretly begin" har en nydelig melodi, et litt mer langsomt tempo, fremdeles brasiliansk i rytmene - nesten et slags bossapreg. Fin pianosolo av Lyle Mays. Etter Pats solo, også sangbar, kommer vokalistene inn i falsett og synger melodien.  


"Last train home" er kanskje platas mest kjente låt. Trommene åpner og minner om et gammelt tog som kommer dampende forbi, og rytmen holder driven framover gjennom hele låta uten å ha så mye som en liten break. Pat spiller elektrisk, melodi og deretter solo. Tostemte sangere på et lite mellomparti, før vi er tilbake på melodien igjen. 




Side 2 åpner med med nok en latinolåt, "(It's just) talk". Hovedmelodi i moll, en fin sidemelodi i stadig modulerende dur. Vokalistene synger gjennom et par runder før Lyle sin pianosolo kommer, og den bygger seg opp til en finale med vokalistene og Pats synthgitar på toppen. 

"Third Wind" har et hurtig tempo med den lett gjenkjennelige Wertico-beaten. Den veksler mellom varianttonearter slik Pat elsker - går den egentlig i moll, har den gjerne dur-tonika. Sangerne er med på melodien før Pats solo kommer, etterfulgt av mye perkusjon og en slags B-del som nesten er afrikansk i både rytme og stil. Det bygger seg opp, mer og mer, og så kommer bruddet: Slagverk, bass og synth danner et nytt univers, piano og Wertico-cymbaler, en tretaktbasert rytme (12/8?), vokalister og synthgitar, modulerer og modulerer og låten har endret karakter. Synthgitarsolo mot slutten, og sangerne joiner han. 


"Distance" er en Lyle Mays-komposisjon med solo synthesizer etter hva jeg kan høre, mer stemning enn melodi, kanskje en liten følelse av pauseinnslag - før den går over i "In her family", en klassisk Metheny-komposisjon på alle måter. Dette er det nærmeste han kommer klassisk musikk - et klaverstykke med en inderlig melodi og etterhvert et følsomt og intenst arrangement i synthen som lager  et orkestralt bakteppe som fører tankene både til filmmusikk og de rolige satsene fra Rakhmaninovs klaverkonserter. Gitaren dobler melodien. 


Side A:



  1. Minuano (six eight)
  2. So may it secretly begin
  3. Last train home
Side B: 
  1. (It's just) talk
  2. Third wind
  3. Distance
  4. In her family

Nå er det på tide med en ny Metheny-konsert igjen! Han turnerer med Chris Potter for tiden, det ville ikke vært meg i mot å oppleve. Foreløbig er det bare USA-datoer på lista, men jeg lever i håpet!


Her kan den kjøpes veldig billig hos play.com på cd - eller hva med å kjøpe den på vinyl?

1 kommentar:

torbjørn hauken sa...

Takk er for tips om en Metheny-plate jeg ikke kjenner, men definitivt skal bli kjent med. Noe av det kjæreste jeg har på vinyl er Metheny's '80/81'.