Gino Vannelli ga ut plater jevnt og trutt gjennom hele min oppvekst, og selv om jeg hørte en og annen låt nå og da, oppdaget jeg han ikke for alvor før i 1997 da jeg hørte "Yonder Tree" fra 1995 i et selskap (Han spilte på Rockefeller i 1995 - men den kvelden prioriterte jeg å hilse på mine gamle venner i Toto). Kort etter kjøpte jeg "Storm at Sunup" fra 1975 på cd, og ble hekta. La meg bare si med én eneste gang at det ikke var coverbildet som gjorde utslaget. Jeg fikk sjansen til å høre høre Gino live i Oslo Konserthus vinteren 1999 etter at "Slow Love" kom ut, ei plate jeg i grunnen ikke har noe forhold til. "Storm at Sunup" er hans tredje album, utgitt da han var 23 år. De to foregående, "Crazy Life" (1973) og "Powerful People" (1974) er også to strålende plater som jeg gjerne kunne ha skrevet om, og kanskje gjør jeg det senere. Men det var altså Storm at Sunup som var min første Gino-plate. Selve LPen kjøpte jeg åpenbart på Benni's på Aker Brygge for 45 kroner på et tidspunkt.
Plata er produsert av Gino og bror Joe, sønner av en kanadisk storbandmusiker. Gino spilte slagverk som barn, var svært interessert i musikk, begynte å skrive låter i en alder av 15 og fikk platekontrakt i RCA da han akkurat var ferdig med highschool. Men det var Herb Alpert som senere signet Gino på A&M, noe som førte til gjennombruddet.
70-tallsplatene til Gino Vannelli er delvis eksplosive i rytmer, groover og harmonier. Det er en slags pop-rock med sterke influenser fra jazz, delvis symfonisk, av og til i retning prog. Det er ikke enkelt å sette en hovedgenre på dem.
Min yndlingslåt er nok tittellåta, som plata åpner med. "Mama Coco" er også flott, og spor 1 på side 2 - "Where am I going" er virkelig klassisk Vannelli med sin 5/4-åpning som går over i 4/4 og latin-aktige rytmer når vokalen begynner. (Jeg blir alltid litt lattermild når han synger "What will I be like when my head is bare" - for jeg vet ikke om noen som har tjukkere hår enn Gino Vannelli. Ikke antydning til håravfall den dag i dag, såvidt jeg kan se.)Låtene endrer ofte karakter, de kan starte forsiktig og avventende og bryte ut i eksplosive partier (sånn som "Storm at Sunup"), tones ned igjen kanskje bare med el-piano og vokal... og deretter kommer en kjempecrescendo etterfulgt av en lang saksofonsolo eller gitarsolo med intenst aktivt trommeakkompagnement. Det er her jeg får assosiasjoner til progrock, som f.eks. til King Crimsons "Red" som jo også er jazzinspirert. Det er melodiøst, sangbart og fengende, men absolutt ikke skrevet for å passe inn i den treminutters hardt formaterte "dette er snilt og provoserer ingen"-malen som man hører på radioens spillelister i dag, hvor man er livredd for å skremme bort potensielle lyttere.
Disse både instrumentalt og harmonisk pompøse arrangementene gir en svevende følelse, som at landskapet åpner seg - ikke ulikt det Pat Metheny gjør med sin Pat Metheny Group. Billedlig kan det sammenlignes med den klassiske åpningen av "Sound of Music" der man "flyr" oppover grønne åser, ganske tett inntil bakken, inntil man kommer til toppen og setter utfor - og har en diger dal under seg. Åpent landskap. Oversetter man dette til musikk, handler det ofte om refrenger med mange virkemidler, og i Gino Vannellis tilfelle er det ikke bare instrumentbruken, men også at han flytter melodien opp en liten ters eller ned en stor - slett ikke ukjent, men så inderlig herlig når noen behersker det så godt. Dur- og moll-veksling i høy grad. Og trommefills som om det stod om livet.
Side A: - Storm at Sunup
- Love Me Now
- Mama Coco
- Father and Son
Side B:
- Where Am I Going
- Keep on Walking
- Love is a Night
- Gettin' High
Jeg vil også anbefale å se konsertopptak fra 70-tallet - det ligger en del på YouTube. Gino i trange hvite bukser med høyt liv og åpen skjorte - og ville damer som nærmest stormer scenen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar