STEVIE WONDER - TALKING BOOK

"Talking Book" (1972) er Stevie Wonders femtende album, og nr 2 i klassiker-rekka på fem fra første halvdel av 70-tallet. De fire andre er "Music Of My Mind", "Innervisions", "Fulfillingness' First Finale", og selvfølgelig "Songs In The Key Of Life". Albumet ble utgitt i en tid hvor Wonders popularitet nådde langt utover det typiske Motown-publikummet (han turnerte med Rolling Stones), og han fikk tre Grammys for denne plata - samme år (!) som Innervisions fikk Grammy for årets plate.

Jeg husker denne plata fra jeg var bitteliten. Mamma hadde den, og hun var (og er) veldig glad i "You Are The Sunshine Of My Life", side 1, spor 1. Jeg husker også "Superstition" fra denne tiden. Senere har jeg kjøpt den selv, både på vinyl og CD, da både jeg og min elskede er Wonder-entusiaster. Tre konserter har vi fått med oss, senest i sommer da han var i Bergen.



Klavinettet preger denne plata. Introen på "Superstition" er legendarisk. Noen moog-innslag, f.eks. på "You And I (We Can Conquer The World)" gjør det herlig surrealistisk og space-aktig, særlig i kombinasjon med klavinettet som gir visse barokk-assosiasjoner (jeg tenker på det som et el-cembalo). Stevie Wonder var alltid frampå i tangentinstrument-fremskrittet.

Han spiller de fleste instrumentene selv - piano, klavinett, synthesizere, moog-bass, trommer (igjen, "Superstition" - det er ikke uten grunn at flere trommiser har Stevie Wonder som forbilde!) - det meste bortsett fra gitar (Jeff Beck og Ray Parker jr tar det ansvaret) og saksofon (David Sanborn).

Han har som vanlig skrevet alle låtene selv, og noen av dem er skrevet sammen med daværende kone Syreeta Wright ("Blame It On The Sun", "Looking For Another Pure Love" og "I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)". "You've Got It Bad Girl" er skrevet sammen med Yvonne Wright.

Han var kun 22 år, ekteskapet med Syreeta gikk mot slutten, og tekstene preges nok av dette. Noen er rene kjærlighetssanger - "You Are The Sunshine Of My Life" og "You And I" for eksempel - mens "Blame It On The Sun" og "Looking' For Another Pure Love" (hvis tekster altså er skrevet av Syreeta) handler om oppbrudd. Det er mye følelser på denne plata, men jeg må jo stadig innrømme at tekster går meg hus forbi. Jeg har alltid fokusert på musikken; på melodien, harmoniene, fraseringen, uttrykket. Og arrangementene. Stevie Wonder kunne hatt universets mest naive tekster, og jeg ville ha elsket han akkurat like høyt. Men til og med tekstene hans gir mening, det hører jeg jo når jeg lytter til dem. Han er et geni på så mange plan.



Gode låter, kombinert med en av verdens nydeligste stemmer og arrangementer som er så groovy at jeg ikke finner ord - sånn er Stevie Wonders plater. Denne er bare en i mengden. Tenk å ha et sånt talent!!


Side A.

1. You Are The Sunshine Of My Life
2. Maybe Your Baby
3. You And I (We Can Conquer The World)
4. Tuesday Heartbreak
5. You've Got It Bad Girl

Side B.

1. Superstition
2. Big Brother
3. Blame It On The Sun
4. Lookin' For Another Pure Love
   
5. I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)

Denne bør finnes i enhver platesamling!

GINO VANNELLI - STORM AT SUNUP

Gino Vannelli ga ut plater jevnt og trutt gjennom hele min oppvekst, og selv om jeg hørte en og annen låt nå og da, oppdaget jeg han ikke for alvor før i 1997 da jeg hørte "Yonder Tree" fra 1995 i et selskap (Han spilte på Rockefeller i 1995 - men den kvelden prioriterte jeg å hilse på mine gamle venner i Toto). Kort etter kjøpte jeg "Storm at Sunup" fra 1975 på cd, og ble hekta. La meg bare si med én eneste gang at det ikke var coverbildet som gjorde utslaget. Jeg fikk sjansen til å høre høre Gino live i Oslo Konserthus vinteren 1999 etter at "Slow Love" kom ut, ei plate jeg i grunnen ikke har noe forhold til.

"Storm at Sunup" er hans tredje album, utgitt da han var 23 år. De to foregående, "Crazy Life" (1973) og "Powerful People" (1974) er også to strålende plater som jeg gjerne kunne ha skrevet om, og kanskje gjør jeg det senere. Men det var altså Storm at Sunup som var min første Gino-plate. Selve LPen kjøpte jeg åpenbart på Benni's på Aker Brygge for 45 kroner på et tidspunkt.

Plata er produsert av Gino og bror Joe, sønner av en kanadisk storbandmusiker. Gino spilte slagverk som barn, var svært interessert i musikk, begynte å skrive låter i en alder av 15 og fikk platekontrakt i RCA da han akkurat var ferdig med highschool. Men det var Herb Alpert som senere signet Gino på A&M, noe som førte til gjennombruddet.

70-tallsplatene til Gino Vannelli er delvis eksplosive i rytmer, groover og harmonier. Det er en slags pop-rock med sterke influenser fra jazz, delvis symfonisk, av og til i retning prog. Det er ikke enkelt å sette en hovedgenre på dem.

Min yndlingslåt er nok tittellåta, som plata åpner med. "Mama Coco" er også flott, og spor 1 på side 2 - "Where am I going" er virkelig klassisk Vannelli med sin 5/4-åpning som går over i 4/4 og latin-aktige rytmer når vokalen begynner. (Jeg blir alltid litt lattermild når han synger "What will I be like when my head is bare" - for jeg vet ikke om noen som har tjukkere hår enn Gino Vannelli. Ikke antydning til håravfall den dag i dag, såvidt jeg kan se.)

Låtene endrer ofte karakter, de kan starte forsiktig og avventende og bryte ut i eksplosive partier (sånn som "Storm at Sunup"), tones ned igjen kanskje bare med el-piano og vokal... og deretter kommer en kjempecrescendo etterfulgt av en lang saksofonsolo eller gitarsolo med intenst aktivt trommeakkompagnement. Det er her jeg får assosiasjoner til progrock, som f.eks. til King Crimsons "Red" som jo også er jazzinspirert. Det er melodiøst, sangbart og fengende, men absolutt ikke skrevet for å passe inn i den treminutters hardt formaterte "dette er snilt og provoserer ingen"-malen som man hører på radioens spillelister i dag, hvor man er livredd for å skremme bort potensielle lyttere.

Disse både instrumentalt og harmonisk pompøse arrangementene gir en svevende følelse, som at landskapet åpner seg - ikke ulikt det Pat Metheny gjør med sin Pat Metheny Group. Billedlig kan det sammenlignes med den klassiske åpningen av "Sound of Music" der man "flyr" oppover grønne åser, ganske tett inntil bakken, inntil man kommer til toppen og setter utfor - og har en diger dal under seg. Åpent landskap. Oversetter man dette til musikk, handler det ofte om refrenger med mange virkemidler, og i Gino Vannellis tilfelle er det ikke bare instrumentbruken, men også at han flytter melodien opp en liten ters eller ned en stor - slett ikke ukjent, men så inderlig herlig når noen behersker det så godt. Dur- og moll-veksling i høy grad. Og trommefills som om det stod om livet.


Side A:

1. Storm at Sunup
2. Love Me Now
3. Mama Coco
4. Father and Son

Side B:

1. Where Am I Going
2. Keep on Walking
3. Love is a Night
4. Gettin' High

Jeg vil også anbefale å se konsertopptak fra 70-tallet - det ligger en del på YouTube. Gino i trange hvite bukser med høyt liv og åpen skjorte - og ville damer som nærmest stormer scenen.

PETER ALLEN - BI-COASTAL

Peter Allen ble et nytt og gledelig bekjentskap for meg da Polygram i 1994 ga ut samlingen "West Coast Classics" - en slags "best of west coast"-plate som inneholdt låter med Jay Graydon, Bill Champlin, Brenda Russell, Bobby Caldwell, Gino Vannelli og flere. Peter Allen var representert med sin nydelige "Fly away", som han skrev sammen med David Foster og Carole Bayer Sager - sistnevnte virkelig en gudinne innen låtskriverkunsten. Senere har jeg lært at Peter Allen var en australsk sanger bosatt i USA, tidligere gift med Liza Minnelli, Oscar-vinnende for å ha skrevet en av de fineste sangene jeg vet - "Arthur's Theme (Best that you can do)" til filmen Arthur sammen med Burt Bacharach, Carole Bayer Sager og Christopher Cross (sistnevnte synger den).

Et halvt år etter West Coast Classics ble utgitt og jeg hørte Allen for første gang, kom jeg over tre kassetter (!) på en bruktbutikk i Santa Monica, LA - og kjøpte dem naturligvis. To av dem kostet $1.99, den tredje 0.99. En av disse var "Bi-coastal" fra 1980, som jeg fant i vinylutgave på et loppemarked for bare et par år siden. Den er vanskelig å få tak i, så jeg danset lykkelig hjemover med posen min.

Plata er produsert av David Foster, og dette var i det jeg mener er hans storhetsperiode - før han begynte med å rote seg bort i klissete Celine Dion-produksjoner. Omkring 1980 var Foster en knakende god låtskriver og produsent, og mye av det han tok i ble til westcoastgenre-gull (Airplay, for eksempel).

Foster har også co-written en del av låtene på denne plata, sammen med Peter Allen og Carole Baye Sager - og ellers har Allen skrevet resten alene eller sammen med et par andre for meg ukjente navn.

Navnene som absolutt IKKE er ukjente, er musikerne på denne plata. Her har vi helt sentrale studiomusikere som spiller på nesten alle pop-plater fra denne tiden - som mesteren (og mitt største ungdomsidol) Jeff Porcaro på trommer, bror Mike Porcaro (mitt nest-største ungdomsidol) på bass, Steve Lukather på gitar, Paulinho DaCosta på perkusjon, og ikke minst Pages-medlemmene Richard Page og Steve George på backing vocals - noe de som vanlig gjør helt utmerket.

Innhold:

Side A.

1. One step over the borderline
2. Fly away
3. Bi-Coastal
4. I don't go shopping
5. Hit in the heart

Side B.

1. I could really show you around
2. Somebody's angel
3. Simon
4. Pass this time
5. When this love affair is over

Dette er en fin plate, som definerer lydbildet fra 1980 på alle måter. Perfekt soundtrack på en nostalgisk lørdagskveld. Og jeg vil spesielt fremheve "Fly away" - den er en av de fineste låtene fra det året, helt klart.

JAMES TAYLOR - J.T.

James Taylor eier en stor del av mitt hjerte. Mange av hans plater finnes i min samling, både på vinyl og cd, deriblant In The Pocket. Den plata jeg har kanskje aller mest forhold til, er dog "J.T." - for det var den jeg oppdaget først.

Da jeg var omlag 14 år hadde jeg tilgang til en stor platesamling som var lagret i transit i et rom hjemme hos oss. Det var mange bæreposer og et par kasser fulle. Jeg pløyde meg gjennom, plukket ut noen utvalgte og spilte dem inn på kassett. Så vandret jeg rundt med min gule Sony sportswalkman og lyttet og lyttet og lyttet. Det var Kate Bush' "The Kick Inside", det var et par Jackson Browne-plater, og det var "J.T." Da jeg var 17, plukket jeg den fram på nytt. Da jeg var 19 kjøpte jeg "J.T" på cd. Og da jeg var 32 år, arvet jeg store deler av tidligere nevnte platesamlingen - så nå er den plata jeg opprinnelig hørte på, min.

På coveret ser vi et veldig fint portrett av James. En pen ung mann på 29 år som stirrer inn i kamera. Hans niende album, slett ikke verst til 29åring med store problemer å være.

Plata er variert, uptempo pop, mer balladepregete låter, en renspikka country (Bartender's blues), en countryrock (Honey don't leave LA), og en litt irriterende a cappella-aktig låt som jeg kan tenke meg har blitt covret på en del nachspiel (Traffic Jam). Den har kanskje ikke den interne røde tråden som mange av mine yndlingsplater har, men til gjengjeld er de fineste låtene her virkelig noe av det beste James har gjort.

Akkurat på denne tiden da jeg var 17, i februar-mars, gikk det en film ("Smooth talk" fra 1985 med en ung Laura Dern og Treat Williams) på NRKs nattkino en lørdag. Filmen i seg selv var nok ikke så minneverdig, men ene og alene på grunn av James spilte tre låter i filmen, var det noe som etset seg inn i meg - sløv sommerdag, tenåring, ingenting skjer, ingen venner er hjemme, egentlig litt kjedelig, men James og gitaren setter en stemning som gjør det hele så vemodig og fint. "Handy Man" var blant disse låtene. Og jeg husker følelsen av å være 17 og nyte sen vinter og tidlig vår når jeg hører den.

Yndlingslåter: "Handy Man", "Secret O'Life", "Terra Nova", "If I Keep My Heart Out Of Sight", "There We Are".

Hva er det som treffer meg så inderlig? Stemmen hans i seg selv er en av de fineste jeg vet, den går rett i hjertet hver eneste gang. Den gjør meg trygg. Melodiene er ofte melankolske, harmoniene nydelige. Gitarspillet likeså. Men totalen utgjør mer av disse elementene sammenlagt.

Det er vanskelig å sette ord på min opplevelse av James Taylor. De to konsertene jeg har vært på, er minner for livet.


Side A:

1. Your smiling face
2. There we are
3. Honey don't leave L.A.
4. Another grey morning
5. Bartender's blues
6. Secret o'life

Side B:

1. Handy man
2. I was only telling a lie
3. Looking for love on Broadway
4. Terra Nova
5. Traffic Jam
6. If I keep my heart out of sight

CROSBY, STILLS & NASH - CARRY ON

Her går jeg litt bort fra mine prinsipper - jeg er egentlig ikke så glad i samleplater. Jeg vil ha albumet i helhet, ikke bare hitsene. Men denne trippel-LPen fra Crosby, Stills & Nash (og Young innimellom) er virkelig en samling perler som er satt sammen så perfekt at man bare må ha den, selv om man evt har de fleste platene låtene er hentet fra (jeg har dessverre ikke alle). Låtene spenner over en tjueårsperiode fra 1969 til 1990.

Jeg hadde noen låter fra "Déjà vu" på kassett da jeg var tenåring, og jeg var allerede fan av Neil Young. Da jeg dro til Oslo sammen med en kompis som 17åring for å høre Neil Young på Kalvøya (1993), tilbragte vi en del tid på Ringstrøms - og da kjøpte jeg dette albumet i tillegg til Neils "After the goldrush" og "Rust never sleeps".

Coveret er spekket med fine bilder av bandet i mange sammenhenger, som skjeggete hippier, Stills med ferskenhud, klart blikk og prektig church boy-look, Young med hatt, Nash ser ut som en løve (umulig å si hvor håret slutter og skjegget begynner), og Crosby med barten sin som han må ha hatt siden han ble konfirmert - minst.

På baksiden er låtene listet sirlig opp, med navn på utøvere (alle fire, tre av dem, bare Crosby & Nash, bare Stills & Nash, bare Stills osv), komponister, hvilke musikere de har med, om den er utgitt tidligere og i såfall hvilken plate låta er hentet fra, og til og med innspillingsdato samt dato for opprinnelig utgivelse! En musikkbibliotekars drøm!! (Noen må ha ført statistikken for dem, for jeg nekter å tro at gutta går rundt og husker dette selv.)

Innhold:

LP1, side A

• Woodstock
• Marrakesh express
• You don't have to cry
• Teach your children
• Love the one you're with
• Almost cut my hair

LP1, side B

• Wooden ships
• Dark star (live-versjon fra 1982)
• Helpless
• Chicago / We can change the world
• Cathedral

LP2, side A

• 4 + 20
• Our house
• To the last whale... A. Critical mass B. Wind on the water
• Change partners
• Just a song before I go
• Ohio
• Wasted on the way

LP 2, side B

• Southern cross
• Suite: Judy blue eyes
• Carry on / Questions
• Horses through a rainstorm
• Johnny's garden

LP 3, side A

• Guinnevere
• Helplessly hoping
• The Lee shore
• Taken at all
• Shadow captain
• As I come of age (link til liveopptreden på Letterman, i forbindelse med utgivelsen av denne plata!!)
• Drive my car

LP 3, side B

• Dear mr. Fantasy
• In my dreams
• Yours and mine
• Haven't we lost enough?
• After the dolphin
• Find the cost of freedom

Noen tvil om at dette albumet er verdt å eie??

Jeg var så heldig å oppleve Crosby, Stills & Nash på Norwegian Wood i 2005. Neil Young har jeg hørt ved to anledninger - på Kalvøya i 1993 og i Oslo Spektrum (front row!!) i 2001. Å høre alle fire er fremdeles en stor drøm jeg håper en dag skal oppfylles.

BRAHMS - BRATSJSONATER M/ ZUKERMAN & BARENBOIM

Brahms' bratsjsonater ble opprinnelig skrevet for klarinett, men klinger også godt i bratsjen. Det finnes flere gode innspillinger av disse sonatene, også av nyere dato, men denne med Pinchas Zukerman og Daniel Barenboim er veldig bra. Ganske dramatisk og personlig spilt.

Når jeg går gjennom det klassiske LP-utvalget på loppemarkeder, er det ikke så mye kammermusikk å oppdrive. Det er stort sett orkestermusikk, mange symfonier, gjerne Tsjajkovskij og Mozart. Kanskje en og annen Beethoven-klaverkonsert, en del Peer Gynt, muligens Mendelssohns fiolinkonsert. Av og til har jeg kommet over noen klaversonater. Jeg tror aldri jeg har sett Bachs cellosuiter, Brahms' cellosonater eller Schumanns fiolinsonater. Vil ikke folk gi slipp på disse? Eller kjøpte de dem ikke i utgangspunktet? Var det orkestermusikk som slo an mest i gamle dager før cd-platene kom? Det hadde vært interessant å forske på.

Innhold:

Side A
* Sonate op. 120 nr. 1, f-moll

Side B
* Sonate op. 120 nr. 2, Ess-dur

WEIHNACHTEN & JAMES LAST

"Weihnachten & James Last" er en av mine favoritt-LPer å sette på i den søte førjulstid, særlig i selskapelige sammenhenger. Her har vi James Last, kongen av europeisk easy-listening, med sitt orkester i slengbukser og kinnskjegg, og en rekke relativt ukjente julesanger. I allefall for meg, som ikke er 100% inne i den tyske julemusikk-kanonen.

Platen åpner med "Fröhliche Weihnacht überall", som minner om Jon Blund-musikken når han kjører rundt i de små fartøyene sine (før "hvem er denne karen" begynner), munter og lystig musikk med trompeter i ters og svingende rytmer. Vi fortsetter med "Süsser die Glocken nie klingen" i valsetakt, og deretter kommer en rekke egenkomponerte låter før han slår til med Gounods "Ave Maria" som er bygget på Bachs preludium i C-dur fra Das wohltemperierte Klavier, bok I. Koret nynner melodien, trommene spiller en langsom 8beat.

Side to starter med "Heidschi Bumbeidschi", en festlig liten sak, og etterhvert kommer en Luther-koral som også Bach har brukt en del - "Vom Himmel hoch". "Stille Nacht" er med, og til slutt får vi diverse kirkeklokker med strykere innimellom. Stemningsfullt.


James har kastet sitt glitrende slør over melodiene, Jamesifisert dem med strykerklang så intens at man ikke kan se annet enn engler, med myke tromboner, og med lyse sopraner som synger "aaa". Det er herlig!


I tillegg er coveret utformet som en slags julekalender der alle sangene er luker man kan åpne. En ekte fan må derfor ha to eksemplarer - en med lukene lukket, en med lukene åpnet.


Innhold:

Side A

1. Fröhliche Weihnacht überall
2. Süsser die Glocken nie klingen
3. Schlittenfahrt zum Weihnachtsmarkt
4. Die Hirten
5. O Freude über Freude
6. Ave Maria
7. In der Kathedrale

Side B

1. Heidschi Bumbeidschi
2. Morgen, Kinder, wird's was geben
3. Vom Himmel hoch
4. Stille Nacht
5. Kirchenglocken zur Weihnachtszeit
   

SANTANA - MARATHON

"Marathon" kom i 1979, og Santana hadde akkurat fått ny vokalist i Alex Ligertwood. Låtene er signert flere av bandmedlemmene, og platen er dermed ikke noe solo-Carlos-Santana-kjør som andre av platene kan ha preg av.
Dog inneholder den noen litt typiske Santana-instrumentalspor - selv liker jeg best når vokalisten trår til, og highlightsene er definitivt "Summer Lady" og "Stay (beside me)". Ligertwoods stemme passer soundet perfekt, både myk og rough, og på denne platen får han absolutt vist hva han er god til. Det er melodiøse og fengende låter i grenseland mellom pop, rock, latino og jazz, og de to nevnte høydepunkter er Carlos Santana på sitt beste. Hit'en "You know that I love you" er en gladlåt som skiller seg ganske mye ut fra alt annet - ikke særlig representativ for resten av plata. Så solgte den heller ikke så veldig bra.

Men som sagt - "Summer Lady" og "Stay (beside me)" er to gullkorn som slår alt annet Santana noensinne har gjort, etter min smak. Da gjør det ikke noe at plata er litt ujevn og kanskje ikke så helhetlig som man kunne ønske. Denne plata er også en av de jeg kjøpte i min "én plate hver fredag"-periode på ungdomsskolen.
Innhold: Side A

1. Marathon
2. Lightning in the sky
3. Aqua marine
4. You know that I love you
5. All I ever wanted

Side B

1. Stand up / Runnin'
2. Summer lady
3. Love
4. Stay (beside me)
5. Hard times

MICHAEL FRANKS - TIGER IN THE RAIN

Denne plata kjøpte jeg først på CD. Det var i Los Angeles i 1995, på en bruktplatebutikk på 3rd street promenade i Santa Monica. LPen kom jeg over nå nylig, og det var et gledelig kjøp. Fin å ha i begge medier. 

Michael Franks har en av verdens mykeste stemmer. Han er glad i katter og legger ut fine bilder av dyrene sine på hjemmesiden sin. Han er en av de få artistene som har tekster som virkelig passerer mitt "jeg hører på musikk dagen lang men tenker visst sjelden over tekstene"-filter. Michael Franks synger "Listening to Satie, we're living on the inside of our happiness". Fint! Hver verselinje på denne platen er skrevet på en clever og musikalsk måte. 

Denne plata kom i 1979 og regnes som et av Michael Franks mesterverk ("The art of tea" er en annen). Den er så gjennomført, det er bossanova og sløye akkorder og vakre melodier og jazzmusikere, og Michaels helbredende stemme som crooner seg gjennom de underfundige og fine tekstene. En virkelig helhetlig og gjennomprodusert plate; nåde den som setter cden på random play. And it takes me back... 

En fan av plata skrev følgende i sin anmeldelse på Amazon.com: 

"Its healing balm will soak deep into your soul and truly make you understand that Love is forever, no matter what the appearances may look like. "

Det kan jeg skrive under på. For meg og min elskede gjelder følgende:

"We fell in love listening to this record."

Innhold:

Side A

1. Sanpaku
2. When it's over
3. Living on the inside
4. Hideaway
5. Jardin Botanico

Side B

1. Underneath the apple tree
2. Tiger in the rain
3. Satisfaction guaranteed
4. Lifeline

THE DOORS - STRANGE DAYS

"Strange Days" er det andre albumet til The Doors, og det ble utgitt i september 1967 - i slutten på "The summer of love"; hippietidens høydepunkt. Antagelig det albumet de likte best selv, kanskje det mest kunstnerisk helstøpte og velproduserte, men også det som solgte dårligst. Ingen hit-singel. Klassisk eksempel på gjennomført plate.

The Doors ga beng i Californias folk-inspirerte rock, de hørte helst på Coltrane og moderne jazz, og brøt med rocketradisjonen/protokollen ved å droppe bassist. Soundet på denne plata er ganske annerledes enn debutplata, mer drømmende og mystisk. Og litt vanskeligere å få til live. Melodiene er interessante, noen av dem har nærmest et cabaret-aktig preg ("You're lost little girl", "People are strange", "I can't see your face in my mind"). Orgelet har en sentral rolle her. Manzarek var nok ingen virtuos, men spillet hans gir veldig fine effekter. Jim Morrisons stemme er på topp på denne plata - fra det mykeste myke til de mer skrikende brølene. Etter det gikk det nok nedover med han.

Jeg kjøpte min plate i niende klasse i den lokale platebutikken. Jeg hadde ikke hørt så mye annet enn kanskje "Light my fire" fra før, men hadde lånt mange rockehistoriebøker på biblioteket og var interessert i å sjekke ut nettopp The Doors. En stund etterpå kom filmen med Val Kilmer i hovedrollen som Jim Morrison, og jeg husker jeg var litt irritert over all hypen. Sånn er det når man er 15.

Innhold:

Side A

1. Strange days
2. You're lost little girl
3. Love me two times
4. Unhappy girl
5. Horse latitudes
6. Moonlight drive

Side B

1. People are strange
2. My eyes have seen you
3. I can't see your face in my mind
4. When the music's over

BEATLES - ABBEY ROAD

En riktig klassiker i dag: 

Hva kan man si om Abbey Road? En hel tjukk avhandling. Det er jo The Beatles' svanesang - den ble spilt inn etter Let it Be, selv om sistnevnte kom ut senere. Beatles var i studio samtidig for første gang på lenge, og var enige om å sette konfliktene til side for å spille inn en plate sånn som de pleide å gjøre i gamle dager. Og de visste det var for siste gang. Det ble et av de mest populære albumene deres, og er det sannsynligvis fremdeles. Den er en juvel i min samling og et must på vinyl. CD funker bare ikke. 

Side A er en rekke enkeltstående låter med vidt forskjellig karakter, og side B er mer preget av en 16minutters suite - hvor låtene stort sett henger sammen. På denne platen finner vi George Harrisons eneste A-sidesingel med Beatles ("Something"), en relativt typisk gladlåt fra Ringo ("Octopus' garden"), typisk McCartney-nonsense ("Maxwell's silver hammer"), tidlig bruk av moog ( "I want you" og "Because"), Beethoven-innflytelse ("Because"), Ringo Starrs eneste trommesolo ("The end"), Beatles' nest lengste innspilte låt ("I want you" - bare "Revolution No. 9" er lenger), trestemt vokal som er triplet til ni stemmer ("Because"), og en lang gitarsolo mot slutten av plata ("The end") som er sammensatt av tre ulike gitarister og deres svært ulike stiler: George, Paul og John. 

Og helt til slutt i "The end", som jeg egentlig anser som slutten på hele Beatles, er følgende vemodige linje: 

"And in the end, the love you take is equal to the love you make"

Så var det over. 
Innhold:

Side A. 

1. Come together
2. Something
3. Maxwell's silver hammer
4. Oh! Darling
5. Octopus' garden
6. I want you (she's so heavy)

Side B.

1. Here comes the sun
2. Because
3. You never give me your money
4. Sun king
5. Mean mr. Mustard
6. Polythene Pam
7. She came in through the bathroom window
8. Golden slumbers
9. Carry that weight
10. The end 
11. (Her Majesty)

PAGES - PAGES

Pages ga ut denne perlen i 1981, og det var deres tredje og siste plate under dette bandnavnet. De hadde aldri stor kommersiell suksess, men har alltid hatt en høy stjerne i westcoastpop-miljøene. Plata er produsert av Jay Graydon som i perioder har vært en riktig kong Midas med sine prosjekter, og en rekke studiomusikere bidrar: Den store Jeff Porcaro (trommer), Abraham Laboriel (bass), Vinnie Colaiuta (trommer), Paulinho da Costa (perkusjon), samt Jay selv med sine tostemte gitarlinjer. Det er mye tangentinstrumenter, noe som gjerne faller i smak hos meg; flygel og rhodes, og spesielt minimoog.

"You need a hero" åpner plata med den helt uimotståelige Porcaro-grooven og et lite minimoog-riff som kommer igjen mot slutten av låta etter et instrumentalparti. Denne låta var mitt første møte med bandet, og det vil jeg kalle en pangstart. Den er på en måte hele Pages' produksjon komprimert i én låt, og derfor svært representativ. "Tell me" er også en fin låt der Pages vokal får vist seg fra flere sider, ikke minst den nydelige falsetten i refrenget (- som forøvrig har endret taktart til 3 + 3 - eller er det 4 + 2?). "O.C.O.E" er en ganske typisk groovy uptempo-Pages-låt, med Vinnie Colaiuta bak trommene. "Come on home" er en av platas store ballader, Porcaro igjen, vakker vokal fra Page, litt søplete men tidsriktig saxtone fra Tom Scott, hvis siste to takter av soloen har den klassiske, klassiske westcoast-figuren med et lite motiv som moduleres og flyttes gjennom en kjapp akkordprogresjon, en slags sekvensering - denne kunne like gjerne vært spilt på gitar av Jay Graydon eller på rhodes av en eller annen - for så å munne ut i siste refreng. Nydelig låt.

Vi snur plata. Første låt på side 2 er "Sesatia", en mer gitarbasert shuffle-låt, også med Colaiuta bak trommene. Spennende akkorder i refrenget, hvor Pages og George synger trestemt i falsett. "Only a dreamer" er en annen av mine store Pages-favoritter, fin og litt vemodig poplåt i moll med mye Graydon-gitar, og nok en låt hvor Richards stemme kommer til sin rett. Og nok en gang følger de oppskriften der den lille introen kommer på nytt etter gitarsoloen, før siste runde med refrenger - åpenbart en oppskrift som funker bra hos Pages (og mange andre). Neste låt, "Automatic", er en mer rockepreget og rask låt, pianobasert og delvis i en slags 7-takt (4+3), ikke den låta som fenger mest hos meg igrunnen, men helt ok allikevel. Page får testet sine rockeskrik, og det er en morsom kontrast til silkerøsten vi er så vant til. Den kommer han tilbake til i neste låt, "Fearless", en av mine yndlinger. Mange fine harmonier, vers i dur med subdominant i moll, litt mer gass i refrenget + Graydon-gitarriff, maj-akkorder og falsett. Siste låt på plata er den nydelige "Midnight angel" hvor Richard Page spiller flygel, etterhvert akkompagnert av Steve George på synth - og Al Jarreau som imiterer en fløyte! Akk, søte ungdomstid, hvor du ble akkompagnert av denne plata.

Jeg kjøpte min da jeg akkurat var fylt 13, høsten i sjuende klasse, etter tips fra en bekjent. Den stod i høyst interessante Nice Price-kurven hos den lokale platebutikken som egentlig var en fotobutikk, og kostet derfor 49,50. Det var love at first gjennomhøring.

Pages-gutta er gode låtskrivere. Det beviste de både med denne og de to foregående platene.

Innhold:

Side A.

1. You need a hero
2. Tell me
3. O.C.O.E
4. Come on home

Side B.

1. Sesatia
2. Only a dreamer
3. Automatic
4. Fearless
5. Midnight angel

COWBOY JUNKIES - THE CAUTION HORSES

Cowboy Junkies er et canadisk band bestående av to brødre, en søster, og en til. Jeg leste Yan Friis' anmeldelse av deres andre plate, "The Trinity Sessions", i Det Nye i 1988-89 da det fremdeles var et ukeblad med mange plateanmeldelser, og kjøpte den sporenstreks. På denne tiden gikk jeg i sjuende klasse og var drittlei av all søppelmusikk på 10 i skuddet, og blader som Puls og Beat ble redningen. Samt hyppig frekventering av min lille bys to platebutikker, og deretter handleturer til Oslo når utvalget hjemme ikke strakk til (- dette var mange år før man kunne bestille plater på nettet, mind you). Den plata ble forøvrig spilt inn i en kirke i løpet av én kveld - med én mikrofon - og ble en undergrunn/kult-hit.

"The Caution Horses" kom året etter, og jeg kjøpte den muligens enda et år senere. Margo Timmins luftige og klare stemme ligger veldig tett og nært i lydbildet, hun akkompagneres ofte av bare en gitar, kanskje en mandolin, et og annet trekkspill-strekk. Andre låter er litt mer upbeat med trommer, litt mer slidegitar, men det er den samme døsige stemningen som går gjennom hele plata som en rød tråd. Til tider *veldig* vakkert, og gjennomgående veldig bra. Jeg liker deres cover av Neil Youngs "Powderfinger" bedre enn Neils egen versjon, selv om jeg er veldig glad i han.

De er litt vanskelig å plassere genremessig - en slags alternativ pop/slow country/folk-genre. Countryrock er i allefall ikke dekkende; jeg synes iallefall ikke denne plata hører hjemme i noen rockekategori. (Muligens de etterfølgende albumene)

Jeg har opplevd dem live to ganger - første gang som 17åring i Trondheim, andre gang på Betong i 2001. Jeg går med glede på konsert med dem igjen.

Innhold

Side A: 

1. Sun comes up, it's Tuesday morning
2. 'Cause cheap is how I feel
3. Thirty summers
4. Mariner's song
5. Powderfinger

Side B: 

1. Where are you tonight?
2. Witches
3. Rock and bird
4. Escape is so simple
5. You will be loved again

Åpningssporet inneholder et av mine yndlingssitater når det gjelder sangtekster: 

"Anyways, I'd rather listen to Coltrane than go through all that shit again."

En slags parallell til hvordan jeg oppdaget dem altså. "I'd rather listen to Cowboy Junkies than go through all that 10 i skuddet-shit again".

PRINCE - LOVESEXY

Dette er høsten 1988 og sjuende klasse. Jeg hadde den på opptakskassett takket være en kamerat, og den er til dags dato min favorittplate med Prince. Den ble spilt inn i full fart rundt juletider 1987 etter at hans kontroversielle Black Album-utgivelse ble kansellert, altså et slags substitutt til skuffede fans.

Plata er et eneste stort sammensurium av dancepop, rock, hip hop og alt annet som Prince har for vane å blande inn. Symfoniske trekk har den også. Tekstene har jeg så å si ikke hørt på, men jeg har lest et sted at albumets tema er en kamp mellom det gode og det onde. Siste låt på side 2, "Positivity", "ends with sounds of water, signifying purity and rebirth." Uansett, å skrive om en Princeplate og plukke den fra hverandre er litt vanskelig. Men en kanonplate er det! Og Sheila E er selvfølgelig med.

Av prislappen kan jeg tolke at jeg kjøpte den på Råkk&Rålls i 1998, ti år etter at jeg først hadde den på kassett. 30 kroner.

Innhold

Side 1:

1. Eye No
2. Alphabet st.
3. Glam Slam
4. Anna Stesia

Side 2:

1. Dance on
2. Lovesexy
3. When 2 R in love
4. I wish U heaven
5. Positivity

Soundtrack: SATURDAY NIGHT FEVER

Nå har jeg slukket alle lys, og satt den blå spotten rett på den snurrende discokula i taket. Jeg skal skrive om tidenes beste soundtrack, laget til noe som overhodet ikke er tidenes beste film. Det var også tidenes bestselgende soundtrack - helt til Bodyguard-soundtracket kom femten år senere. (altså... nei jeg skal ikke si noe)

Jeg kan huske jeg satt i lenestolen hjemme ved bokhylla der platespilleren stod, med de røde digre og litt vonde hodetelefonene på (i håpløs stiv plast, vanskelig å regulere etter en fireårings hode) og stirret henført på coveret. Jeg syntes Barry lignet på en løve og Robin på en dame jeg kjente som het Sigrun. Jeg så på den røde RSO-oksen som snurret på den lysebrune etiketten. Og jeg lyttet til de vidunderlige, groovy, melodiske låtene til BeeGees med den jevne discobeaten, de lettere absurde falsettstemmene og de fine strykearrangementene. Vemodige "How deep is your love", nydelige "More than a woman"... Og god 70tallsdisco har hatt en plass i mitt hjerte siden. 

Gibb-brødrene er virkelig store låtskrivere, og det har de bevist både før og senere. Jeg synes dette soundtracket er det beste de har gjort, i tillegg til platen "Spirits having flown". 

Gibb-melodikken og -harmonikken, discopulsen og strykerne er som skapt for hverandre.

Innhold  (klikk på linkene for video el lyd!)

Side 1:

1. Bee Gees - "Staying Alive"
2. Bee Gees - "How deep is your love"
3. Bee Gees - "Night Fever"
4. Bee Gees - "More than a woman"
5. Yvonne Elliman "If I can't have you"

Side 2: 

1. Walter Murphy - "A fifth of Beethoven"
2. Tavares - "More than a woman"
3. David Shire - "Manhattan skyline"
4. Ralph MacDonald - "Calypso breakdown"

Side 3: 

1. David Shire - "Night on disco mountain"
2. Kool & the gang - "Open sesame"
3. Bee Gees - "Jive talkin'"
4. Bee Gees - "You should be dancing"
5. KC & the sunshine band - "Boogie shoes"

Side 4: 

1. David Shire - "Salsation"
2. MFSB - "K-Jee"
3. The Trammps - "Disco inferno"

Inni coveret - mange bilder av John Travolta i sitt ess. I hvit dress. 

JAMES TAYLOR - IN THE POCKET

Det passer fint å skrive om en James Taylor-plate i dag, ettersom han har vært veldig aktiv på demokratenes side i denne valgkampen - som så mange andre artister (Michael Franks, Stevie Wonder, Bruce Springsteen). Og i hans hjemstat North Carolina, en tradisjonell republikansk stat, ble resultatet svært så jevnt denne gangen. 

Det er umulig å velge ut en favoritt blans han plater, for de er så fine alle sammen. Men den første jeg fant da jeg bladde gjennom samlingen min i dag, var "In the pocket", som virkelig har mange perler. "Shower the people", "Golden moments", "A junkie's lament", "Daddy's all gone"... Plata ble utgitt i 1976, og blant musikerne finner vi bl.a. Jim Keltner, Michael Brecker, Stevie Wonder, David Lindley, og selvfølgelig hans faste bassist Lee Sklar. 

James har en vidunderlig stemme, skriver vakre melodier med fine tekster, og er nok den jeg liker aller aller best i denne genren. Å oppleve han live i konserthuset i april var stort. 

Innhold: 

Side A

1. Shower the people
2. A junkie's lament
3. Money machine
4. Slow burning love
5. Everybody has the blues
6. Daddy's all gone

Side B

1. Woman's gotta have it
2. Captain Jim's drunken dream
3. Don't be sad 'cause your sun is down
4. Nothing like a hundred miles
5. Family man
6. Golden moments

DOLLIE - FØRSTE AKT

Dollies debutplate kom i 1980, da Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov var omtrent 17 år gamle. De ble kjent gjennom Halvsju, og kom med tre-fire plater i løpet av kort tid på tidlig 80-tall (bl.a. "Dollies dagbok" og "Rampelys").

Dette er pianobasert pop, stort sett akustisk med unntak av litt el-gitar i blant, og hørbart inspirert av Kate Bush såvel som ABBA. Tekstene er engasjerte, angriper sossete pappagutter ("Sov søtt, lille mann") og myten om at jenter bare skal være dukker og prinsesser ("Det var en gang"), og selv om de er sett fra en tenårings perspektiv, synes jeg de er temmelig modne og gjennomførte. 

Musikalsk synes jeg dette er veldig bra - melodiene er små perler som er flott arrangert, de har dyktige musikere med seg, og speiler overgangen mellom 70- og 80-tall veldig bra (som f.eks. tostemt Pete Knutsen-gitar og popsaksofon av Knut Riisnæs, og ikke minst Bjørnovs piano). 

Innhold:

Før pause: 

1. Under snø
2. Sov søtt, lille mann
3. Det var en gang
4. Være eller ikke være
5. Dag og natt
6. Blackmailer
7. Alene i kveld

Etter pause: 

1. Smil
2. Som i et skuespill
3. Si meg hvorfor
4. Østenfor måne, vestenfor sol
5. Hypnotisert
6. Adieu monsieur